Alhassan Mohammed
Alhassan Mohammed (21) har vært klima- og miljøaktivist siden 2019 og har grunnlagt Fridays for Future i Sudan. Som aktivist jobber han særlig med å spre kunnskap om klima- og miljøkrisa, fremmer sosial rettferdighet og jobber mot rasisme og diskriminering, særlig mot muslimer, minoriteter og migranter. Alhassan er i dag student ved universitet i Khartoum. Alhassan Mohammed deltok på COP27 i Egypt og var også del av Forum for utvikling og miljø (ForUM) og Naturvernforbundets forberedende møte i Oslo før COP27. Se opptak fra møtet her.
ForUM har intervjuet Alhassan om hans aktivisme, tanker om årets klimatoppmøte og om klimaarbeidet fremover.
Hvordan ble du klimaaktivist?
Faktisk hørte jeg om klimakrisa for første gang i en tegneserie jeg så som syvåring. Tegneserien handlet om utfordringer vi star overfor når det gjelder global oppvarming og miljøproblemer. På den tiden var ikke klimaendringer noe folk snakket om i mitt land. Etter jeg så serien begynte jeg å lete etter mer informasjon på internet og engasjementet vokste.
Da jeg i 2018 hørte om Greta Thunberg og hennes klimastreik, følte jeg at dette også var veien jeg måtte gå. Hennes sak og aksjoner representerte meg og det jeg brydde meg om. I starten av 2019 vokste Fridays for Future (FFF) raskt. Våre streiker og demonstrasjoner ble lansert i mange land over hele verden, og med én sterk stemme ropte vi for klimarettferdighet. I Sudan arrangerte vi workshops, diskusjoner og foredrag på skoler og universiteter. På grunn av strengt begrenset politisk frihet kunne vi ikke arrangere store demonstrasjoner i begynnelsen, særlig før diktator Omar al-Bashir sitt fall.
Hvordan påvirker klimaendringene Sudan?
Klimaendringer er en eksistensiell trussel mot folket i Sudan. Mitt land ligger I et av områdene som er hardest rammet av klimakrisa, og farene manifesterer seg på flerfoldige måter.
Den mest seriøse dimensjonen av klimakrisa i Sudan er jordbruksdimensjonen. Jordbrukspotensialet i Sudan er enormt. Under verdens mattoppmøte i Roma i 1996 ble Sudan – sammen med Brazil, Australia og Canada – utnevnt som et av landene som kunne fylle verdens matfat ved matmangel. Sudan utgjør 40% av den dyrkbare marken i hele den arabiske delen av verden. Våre vann-, natur- og arbeidsressurser er enorme. Dessverre påvirkes all denne velstanden negativt av klimakrisa. I IPCC-rapportene og andre klimarapporter for vår region slås det tydelig fast at Sudans rike jord vil miste sine egenskaper. Omtrent 70 % av Sudans befolkning lever direkte av jordbruk, så klimakrisa vil med andre ord ramme millioner av mennesker hardt.
Dette betyr at sultkatastrofer og matkriser vil bli verre enn de vi allerede har opplevd. Og det vil ramme et folk som allerede befinner seg i økonomisk krise og fattigdom. Jordbrukskrisa vil også bidra til økt konfliktnivå rundt tilgang på dyrkbar jord.
En annen dimensjon er hvordan klimakrisa fører til både store flommer og alvorlig tørke i Sudan. I 2020 flommet Nilen over og ødela ca. 100 000 hjem, drepte over 100 mennesker og tvang 1,5 millioner mennesker på flukt fra sine hjem. I tillegg truer ørkenspredning en rekke dyrkbare områder i nord, og tørke blir et stadig større problem. Sommertemperaturene har også blitt helseskadelig rekordhøye på opp til 50 grader celsius.
Alt dette gjør mitt land til et av landene som er hardest rammet av klimaendringer. Og i fravær av tiltak for tilstrekkelig klimatilpasning og utslippskutt vil vi bare fortsette å møte de dystre scenarioene i årene som kommer.
Hva var dine håp for klimatoppmøtet COP27 I Egypt?
For å være ærlig hadde jeg ikke særlig høye håp og forventninger. De tidligere COPene har ikke vist seg å være særlig effektive eller ha særlig ambisiøse og sterke utfall. Likevel håpte jeg klimatoppmøtet ville bli en mulighet til å reversere klimakrisa, særlig for oss som er hardest rammet av den.
Klimatoppmøtene gir oss aktivister rom til å vise vår virkelighet og å spre vårt budskap. Samtidig er det vanskelig for unge aktivister å bli hørt om du ikke allerede er berømt eller har et stort nettverk. Dette er et stort hinder for oss, og jeg håper de ekskluderende prosessene og rommene vil åpne seg så vi inkluderes mer fremover.
På COP27 fulgte jeg et begrenset antall forhandlingsspor som var åpne for observatører. Alle gikk tregt, var uproduktive og foreslo egentlig ikke noen reelle og effektive endringstiltak. Det var utrolig frustrerende. Jeg hadde ikke forventet en slik uansvarlighet og mangel på kampvilje for å komme til gode løsninger, særlig ikke fra land som allerede rammes hardt av klimaendringene.
Hva synes du om resultatet på COP27?
COP27 kom ikke frem til noen klare og gode løsninger. Det var også store begrensninger for oss aktivister. Vi følte oss rett og slett i fare, særlig når vi deltok i demonstrasjonene rundt møtet. Samtidig som vårt handlingsrom var begrenset var konferansen sponset av aktører som Coca Cola. Det sendte ganske uheldige signal om at vertskapet egentlig ikke tar temaet for konferansen på veldig alvor.
COP27 greide ikke å få til en åpen og tydelig samtale om behovet for å gå helt vekk fra fossile brensler. Det var så vidt gamle lovnader ble lovet om igjen. Mange av oss aktivister mener 1.5-gradersmålet døde etter dette toppmøtet.
Hvordan kan land som Norge spille en konstruktiv rolle før COP28?
Som et land som produserer mye fossile brensler må Norge støtte tiltak for total utfasing av fossile brensler, og søke genuine og effektive alternativer for de tusener av arbeiderne som i dag jobber i den fossile sektoren. Norge må begynne sin rettferdige omstilling nå, og gjøre den grundig. Dette er bade et moralsk og juridisk ansvar Norge har.
For meg og andre som kjemper for klimarettferdighet har Norge og andre fossilstater ansvar for verdens klimaarv. En rettferdig omstilling må i tillegg til å fase ut egen fossilproduksjon og -bruk innebære en økning i klimafinansiering, til utslippskutt, tilpasning og tap og skader i land i Sør.
Norsk fossilproduksjon er i dag med og forårsaker klimakrisa og katastrofer i stater i det globale Sør, som flommer i Nigeria, Pakistan og Sudan. Jeg forstår at omstillingen er vanskelig når et helt folk er avhengig av olje- og gassektoren, men det er ikke umulig.
Har du noen siste budskap til norske myndigheter?
Stopp fossilproduksjonen og -forbruket, og sett i gang en rettferdig omstilling nasjonalt. For hvert fat Norge produserer er dere med på å forverre klimakrisa. Historien vil ikke tilgi dere.
Norge må også ta sitt historiske, moralske og juridiske ansvar når det gjelder klimakrisaklimafinansiering, særlig til tap og skade. Dette er spesielt viktig siden dere er et land som har bidratt mye til klimakrisa gjennom fossilaktiviteten, som de siste årene bare har økt.
Jeg håper norske myndigheter vil sette i gang en slik klimapolitikk. Dette er den eneste måten å oppnå rettferdighet for de over 1 milliarder menneskene som bor i det globale Sør, som ikke har bidratt til klimakrisa, men som rammes hardest.