På fjorårets klimakonferanse i Durban ble verdens 193 stater ble enige om at man skal forhandle om en ny klimaavtale som skal vedtas i desember 2015. De rike landene er misfornøyd med at dagens avtaler legger alt ansvar for å redusere utslipp på nettopp industrilandene. Utviklingslandene derimot er misfornøyd med at dagens industriland har «brukt opp» atmosfærens kapasitet til å lagre CO₂, samtidig som de er uvillige til å betale det det koster for at utviklingslandene kan bygge ut bærekraftige energi- og transportløsninger i stedet for kullkraftverk, bilbasert transport m.m. Heller ikke utviklingslandenes utgifter for å tilpasse seg klimaendringene er industrilandene villige til å betale, ikke minst i lys av tiltagende finanskrise og gigantunderskudd på statsbudsjettene.
På tross av alle problemene, og kranglingen i forhandlingene gjennom en årrekke, har verdenssamfunnet innsett at klimakrisen blir bare verre og verre, og konsekvensene av temperaturøkninger større og større. Derfor greide de i Durban å bli enige om at det skal lages en ny avtale hvor alle land får et ansvar for å redusere utslipp. Ikke det samme ansvar, hva man skal gjøre vil tilpasses det enkelte lands kapasitet og behov for tiltak. Men dette vedtaket i Durban om en ny avtale ferdig i 2015, sier lite om alle de regler og mekanismer som må på plass for at en slik avtale skal bli rettferdig og effektiv. Vedtaket i Durban sier også at det skal gjøres en innsats for å redusere ambisjonsnivået for utslippskutt og andre klimatiltak i perioden mellom 2015 og 2020.
Vanskelig start
Arbeidet med å bygge denne avtalen har begynt i år, og det har vært en vanskelig start. På mellommøtet i Bonn i vår greide man knapt å bli enige om en dagsorden for resten av året, og hvem som skal lede møtene. Det punktet det diskuteres mest om nå, er hvilken vekt man skal legge på å forhandle om utslippsreduksjoner, klimafinansiering og teknologioverføring i perioden fram til 2020. Utviklingslandene vil ha minst mulig om dette, ettersom det vil kunne bety at de vil bli nødt til å forplikte seg til redusere veksten i sine utslipp allerede fra 2015, og ikke kan fortsette å bygge ut fossile løsninger fram til 2020. Industrilandene presser, spesielt på mellominntektslandene som Kina, India og Brasil, som alle opplever svært hurtig vekst i sine utslipp, samtidig som de fleste «gamle» industriland kan rapportere om fallende utslippstall.
I Bangkok i uka som kommer skal det gjennomføres en rekke rundebordsdiskusjoner for å forsøke å finne felles grunn og en vei framover. Både om den nye avtalen som skal gjelde fra 2020, og hvordan landene skal øke sine ambisjoner for utslippsreduksjoner og klimafinansiering før 2020.
En annen veldig viktig forhandlingsprosess som skal foregå, og som trolig vil gjøre gode framskritt her i Bangkok, er betingelsene for den andre forpliktelsesperioden for Kyotoprotokollen. I Durban ble de endelig bestemt at det skal bli en ny forpliktelsesperiode når den inneværende går ut i desember, og en del land med EU i spissen, og Norge, har sagt de blir med. Men hvor mye de skal kutte i den kommende 5- eller 8-års periode er ikke helt klart enda. Og hvilke betingelser og regler som skal gjelde for rapportering og måling, ikke minst av utslipp fra skog, er heller ikke helt ferdig. Men dette er trolig et spørsmål om diplomatisk håndverk og mange netters filing på tekster og dokumenter, og det er godt håp om at man gjør gode fremskritt her i Bangkok, og at man kommer i havn med Kyoto 2 i Doha i desember.
ForUM-fellesskapet er til stede i Bangkok med representanter fra Naturvernforbundet, Regnskogfondet, Kirkens Nødhjelp og ForUM-sekretariatet.