Det forhandles som vanlig på flere spor samtidig, og man har endeleg kommet i gang med å snakke om den såkalte Durban Plan of Action, ADP. Det er et fremskritt siden forrige møte, i Bonn i mai, hvor partene overhodet ikke kom i gang med reelle samtaler. Her har det vært uformelle rundebord i tre dager, hvor man har hatt samtaler om hvordan den nye avtalen kan fremforhandles innen 2015. Den andre store samtalen i disse rundebordssamtalene er hva som må gjøres for at land skal ytterligere redusere sine utslipp, og øke bevilgningene til klimatiltak og tilpasning, i perioden fram til 2020 når den nye avtalen skal tre i kraft. Man er langt fra å konkretisere noe, men i dette spillet er det bra når landene snakker konstruktivt sammen om hva de ønsker og hva de ikke kan akseptere. Det skaper er en felles forståelse som kan være veldig nyttig når de neste år skal begynne å lage konkrete tekster.
I Durban ble det bestemt at en koalisjon av villige land vil gå inn i en annen forpliktelsesperiode for Kyoto-protokollen. Imidlertid viser det seg her at det ikke blir så lett å bli enige om betingelsene for en slik avtale, - det er uenighet om flere ting, kanskje mest viktig er diskusjonen om den nye forpliktelsesperioden skal gjelde i 5 eller 8 år. De industrilandene som er med i den andre forpliktelsesperioden, først og fremst EU og Norge, ønsker en periode på åtte år, slik at man slipper nye forhandlinger før den nye avtalen kommer i 2020.
Utviklingslandene derimot ønsker en periode på 5 år, (slik som den inneværende) så man kan skjerpe betingelsene underveis mot 2020. Et mulig kompromiss som har blitt lansert er at man bestemmer 8 års periode, men med et system som åpner for revisjon av målene etter noen år, dersom man passerer noen såkalte «trigger points» i form av utslipp eller konsentrasjon av CO2 i atmosfæren.
LCA-sporet
Det tredje forhandlingssporet her er det såkalte LCA-sporet, som er oppfølgingen av Bali Plan of Action som ble vedtatt i 2007. I Durban i desember ble det bestemt at det forhandlingssporet skal avsluttes i på COP18 i Doha i år, men det er ikke klart hva som skal skje med opptil flere temaer som diskuteres innenfor denne rammen, og som ikke har funnet en løsning enda. Noen temaer kan overføres til andre fora, som den stående komiteen for tekniske spørsmål, eller komiteen for finans, mens andre temaer ikke så lett lar seg avslutte eller flytte. Så diskusjonen går mellom de som vil fortsette inntil man finner en løsning, og de som vil avslutte noen temaer uten at man kommer til noe vedtak, og heller eventuelt ta det opp på et senere tidspunkt under en annen overskrift, og begynne på nytt. Generalsekretæren i klimakonvensjonen, Christiana Figueres, går sterkt ut og krever LCA-sporet avsluttet i Doha, så da blir det vel slik. Men det er svært bekymringsverdig at det kan se ut til at partene da vil gå fra hverandre uten å ha noen klar plan eller forpliktelse for hvordan klimafinansiering skal trappes opp til 100 milliarder US$/år, slik det ble lovet i København i 2009.
Arbeidet fortsetter gjennom hele helgen. Trolig vil det spisse seg til fra mandag av, når forhandlerne ser at det er bare et par dager igjen til denne mellomkonferansen må avsluttes på onsdag.