I dag starter klimatoppmøtet COP21 i Paris. Nå skal skårene etter den mislykkede klimakonferansen i København bli satt sammen på nytt, til en ny klimaavtale som skal forplikte alle land. Bortimot 150 stats- og regjeringsledere er til stede i Paris i dag, og skal levere sine bekymrede innlegg i to store plenumssaler. 

Det enorme konferansesenteret som har blitt bygget på Le Bourget er beskyttet av et massivt sikkerhetsoppbud, med fransk politi og militære styrker på utsiden, og FNs egen sikkerhet på innsiden. FN har flyttet hit store deler av sikkerhetsapparatet fra hovedkvarteret i New York, og hentet inn FN-politi fra mange andre steder. Det er tydelig at sikkerhetstiltakene ble strammet inn mange hakk etter terrorangrepene 13. november.

I følge konvensjonens generalsekretær Christiana Figueres har aldri så mange statsledere vært samlet under et tak. Det viser hvor stor viktighet klimaendringene tillegges i praktisk talt alle verdens land, og hvor omfattende effektene vil bli, av de beslutninger som skal bli tatt her i løpet av de neste to ukene.

Ikke råd til et nytt nederlag

Forum for utvikling og miljø er ganske så sikker på at det vil bli en avtale, alt for mye prestisje er lagt ned i denne prosessen og i dette møtet til at verdenssamfunnet har råd til et nytt nederlag som i København i 2009. Men det er mye som tyder på at det som blir bestemt, vil være for lite til å holde verden under en global oppvarming på 2°C. Vi vet at blant annet India vil kjempe mot at utviklingslandene skal påta seg noen form for forpliktelser til å redusere sine utslipp, og at USA vil kreve at avtalen ikke inneholder paragrafer som forplikter landet så mye at Kongressen vil måtte godkjenne den. I så fall vil avtalen aldri bli underskrevet av USA.

Vi vet også at OECD-landene vil presentere sine planer for å redusere utslipp av klimagasser, men dessverre vil det fra mange land være for lite, for sakte, for pinglete. Utviklingslandene, som har et skrikende behov for ekstra midler for å kunne bygge opp en moderne, lavkarbon energiforsyning og industri, vil bli skuffet over motvilligheten hos de rike landene til å bidra med tilstrekkelige nye midler slik at de kan bygge sol og vannkraftverk, vindmøller og kraftlinjer. For ikke å snakke om kollektivtrafikksystemer og tiltak for å tilpasse matproduksjonen og infrastruktur til et klima i rask endring.

Økende politisk handlingsrom

Imidlertid ligger det et sterkt håp i at avtalen vil lage et system for jevnlige revisjoner av de målene som landene melder inn, noe som vil legge til rette for en stadig skjerping av ambisjonene. Stadig blir det tydeligere å se at konsekvensene av ikke å gjøre noe for å stanse klimaendringene blir mer og mer ødeleggende. Det politiske handlingsrom i hvert land for å ta de drastiske grepene som skal til for å legge om økonomiene i en klimavennlig retning, blir stadig større. Forslag om klimatiltak som en politiker ikke vil tørre å fremme i dag, vil kunne få stor oppslutning om i 2018 eller 2020.

Denne enorme konferansen, med vegg-til-vegg pressedekning, titusenvis av forhandlere og observatører, og enighet om en avtale i siste minutt, vil, selv om avtalen blir svak, gi viktige signaler. Næringsliv og investorer vil se at fossil energi er på hell, og fremtidens profitt ligger i fornybar og bærekraftig energi og industri. Lokalsamfunn og individer vil se at nasjonale myndigheter ikke gjør nok, men at det er store muligheter for å ta initiativ lokalt, som samlet vil få store positive effekter og lede til en mer bærekraftig utvikling. Så det blir to spennende uker, men det er lov å håpe at dette skal bli begynnelsen på en ny og mer klimavennlig global utvikling.