Sammen for effektiv bistand

Sammen for effektiv bistand

Regjeringer lover å styrke sivilsamfunnets rolle som utviklingsaktør. Det skjedde under et toppmøte om globalt partnerskap for effektivt utviklingssamarbeid. ForUM deltok.

Av Kjetil G. Abildsnes, Kirkens Nødhjelp

Det andre toppmøtet  til Global Partnership for Effective Development Cooperation (GPEDC) ble avholdt i Nairobi 28/11-1/12. Møtet tilhører en familie av toppmøter som startet med Paris-møtet i 2005 og dets erklæring om bistandseffektivitet. Agendaen ble ytterlige utvidet ved møter i Accra, Buzan  og Istanbul. 

Blant resultatene fra det noe ukjente bistandstoppmøtet i månedsskiftet november-desember er at sivilsamfunn styrker sin formelle rolle som utviklingsaktører samtidig som regjeringer lover å reversere uthuling av rommet for sivilsamfunn.

Det ligger fire hovedprinsipper til grunn for GPEDC:

(1)    Eierskap. Land må sette egne prioriteringer for sin utvikling tilpasset sine behov

(2)    Resultater. Bistand må skape varige resultater.

(3)    Inkluderende partnerskap for utvikling.

(4)    Åpenhet og ansvarlighet (accountability)


GPEDC er et trepartssamarbeid der stater, sivilsamfunn og selskaper alle sitter ved bordet og er med på å fremforhandle uttalelsene og forpliktelsene. Sivilsamfunn har organisert seg gjennom CSO Partnership (http://csopartnership.org/). GPEDC er arenaen for å diskutere spørsmål knyttet til bistandseffektivitet, eierskap og samarbeid, men også spørsmål som hindrer lands utvikling som skatteunndragelse og manglende åpenhet.

Norge deltok med en solid delegasjon ledet av statssekretær Tone Skogen med representanter fra UD, Fredskorpset, Norad og sivilt samfunn ved LNU og Forum for utvikling og  miljø (ForUM) representert ved Kirkens Nødhjelp. Utenfor delegasjonen deltok Redd Barna.

Et hovedmål for konferansen var å tilpasse og plassere GPEDCs arbeid med de fire prinsippene inn i bærekraftsmålene. Uttalelsen fra konferansen preges av dette og målet om Leaving no one behind var et sentralt tema.

Sivilsamfunn har en sterk posisjon i GPEDC som utviklingsaktører. I Buzan (2011) lovte regjeringene å gjøre dette enklere for sivilsamfunn (enabling environment). Siden da har utviklingen gått feil vei og rommet for sivilsamfunn til å kritisere og påvirke blir stadig mindre også i Europa. I Nairobi ble man enige om at denne trenden skal reverseres. Organisasjoners arbeid med menneskerettigheter, beslutningspåvirkning og kapasitetsbygging støttes.  Begrensinger for sivilsamfunn omtales som en risiko for utvikling på linje med klimaendringer og globale kriser. Dette er en seier for sivilsamfunn. Samtidig har organisasjoner i dette dokumentet også forpliktet seg til å i større grad støtte opp om og la seg lede av staters prioriteringer og resultatrammeverk innenfor rammen av å være selvstendige aktører.

Privat sektors rolle og spørsmål knyttet til hvordan bistand bør brukes og resultater måles var et annet viktig tema for sivilsamfunn. Et hovedanliggende var at når bistand brukes til risikoavlastning og utløse investeringer fra privat sektor så må man sikre utviklingseffekt, at menneskerettigheter følges og en rettferdig deling av risiko. Formuleringer i dokumentet (§23) på dette området er tvetydige. Disse ble vurdert som dårlige av sivilsamfunn som etterlyste et tydelig formål med denne type støtte. En gledelig utvikling er at skatt og åpenhet gjennomsyrer omtalen av private aktørers ansvar.

CSO Partnerships uttalelse til Nairobi toppmøtet kan leses her.

Fallende støtte til partnerskapet

For øvrig var det sentralt å videreføre agendaen og forpliktelsene etter konferansene i Paris, Accra, og Buzan. Her lyktes man formelt sett, men i praksis har GPEDC store utfordringer. I år deltok bare 130 stater mot 160 i Busan. Fra donorland deltok kun tre land på ministernivå herunder Sverige. En annen svakhet er deltakelse fra mektige land utenfor OECD. Fra BRICS deltok kun Russland. Dette til tross for at en stor del av programmet var viet sør-sør samarbeid. Det er ulike oppfatninger om hvorfor. En årsak er at GPEDC sees som en OECD-ledet prosess og smaker for mye av klassisk donor-mottaker relasjoner. GPECD drives av UNDP og OECD i fellesskap. En annen er at man ikke ønsker mer åpenhet og ansvarlighet for sør-sør samarbeid. Dette er spørsmål som de tre nye lederne (co-chairs), Bangladesh, Tyskland og Uganda, vil måtte jobbe med i partnerskapet.