I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. Norge og EU har ikke deltatt i prosessen frem til nå. Et samlet europeisk sivilsamfunn har jobbet i to år for å få til en konstruktiv deltagelse fra de europeiske landene, og kan gladelig melde at både EU og Norge har valgt å stille til diskusjonene i Geneve denne uken. Det er dermed et håp om at flere stater vil delta på en konstruktiv måte videre i prosessen.

Traktaten er en historisk mulighet til å tette reguleringsgapet som har oppstått i kjølvannet av en globalisert økonomi, med stadig mer multinasjonal aktivitet og komplekse selskapsstrukturer. Per dags dato har vi ikke et tilstrekkelig system til å regulere næringsaktivitet på tvers av landegrenser. Det aller viktigste for en traktat, blir dermed å klargjøre staters ekstraterritorielle forpliktelser, dvs menneskerettslige forpliktelser utenfor egne landegrenser. At menneskerettighetene gjelder utover egne landegrenser, er anerkjent gjennom Maastricht prinsippene av 2011. Prinsippene benyttes av diverse FN-organer og i stadig økende grad i konkrete saker som involverer rettighetsbrudd. Å legge disse prinsippene til grunn, er helt nødvendig for å tilpasse det internasjonale lovverket til en globalisert verden.

Flere jurister har tatt til orde for at traktaten må pålegge selskaper direkte menneskerettighets-forpliktelser og at dette er uproblematisk med utgangspunkt i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Andre mener dette vil kunne vanne ut statens ansvar for å innfri menneskerettighetene, og at traktaten kun kan håndheves gjennom statene.

Andre vesentlige spørsmål som diskuteres er hvilke selskaper traktaten skal gjelde for. Dette spørsmålet har vært kilde til stor konflikt i prosessen, og en av hovedårsakene til at EU valgte å forlate prosessens første sesjon i 2015. Det later til å være bred enighet i sivilsamfunnet om at alle selskaper må omfattes av en traktat. Å lage en traktat utelukkende for multinasjonale selakaper ville uunngåelig ført til omgåelse av lovverket av disse selskapene. Samtidig er det ingen tvil om at multinasjonale selskaper er i en særstilling. De har stor makt og ofte større ressurser enn statene som skal regulere dem. Det er derfor viktig at diskusjonen ikke sporer av fra det reelle problemet, nemlig: hvordan mennesker som påvirkes av multinasjonale selskapers aktivitet kan stille disse selskapene til ansvar, uavhengig av selskapets struktur. Det er dette traktaten må løse.

Disse, og mange andre store spørsmål, diskuteres i Geneve denne uken.  Selv om vi hadde håpet på mer aktiv deltagelse fra de europeiske landene, er vi er svært fornøyd med deres tilstedeværelse under den pågående sesjonen. Vi håper vi også kan regne med Norge og Europa for den videre utformingen av traktaten!