Det er selvfølgelig et tilbakeslag for prosessen at en person som har liten tro på at den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og ønsker å trekke USA ut av Parisavtalen, blir president for et land som står for 18% av verdens karbonutslipp. Men det ville ta minst fire år for USA å trekke seg fra avtalen. Og USA ser samtidig en voksende skare av miljøer som organiserer seg rundt klimaspørsmål, på en måte som kan minne om protest-bevegelsene i landet på 1960-tallet.  

Når delegatene landet i Marrakech kom de styrket av at parlament over hele verden hadde stemt for å godkjenne Parisavtalen - og at den hadde trått i kraft - langt tidligere enn noen hadde kunnet forestille seg. Et signal om at verdens folk tar klimaendringene på alvor, og ønsker raske tiltak. Samtidig har forhandlerne en avgjørende og utfordrende oppgave framfor seg. I Paris ble nemlig landene enige om at den globale oppvarmningen ikke skal stige mer enn 2 grader, og helst ikke over 1,5, men de nasjonale mål om utslippskutt som landene nå levert er langt fra nok for å nå noen av målene.
 
De nasjonale målene må altså skjerpes og forbedres underveis, og nå skal man bli enige om regelboken for hvordan det skal gå til, og hvordan det skal rapporteres, og finansieres. Mange av de nasjonale målene som utviklingsland har levert er dessuten avhengige av finansiering fra rike land, som stått for den største delen av utslippene, og har kapasitet å betale. Ikke overraskende er det god stemning rundt forhandlingene om kapasitetsbygging og teknikkoverforing, mens den er dårligere rundt transparens i rapportering og finansiering.
 
Rike land har tidligere lovet 100 milliarder dollar til klimafinansiering i utviklingsland – og dette skal komme i tillegg til bistanden. For å skape tillit for at dette skal skje, slik at utviklingsland kan begynne å sette i gang tiltak som haster, sier Parisavtalen at de rike landene skal levere et finansieringsveikart. Dette er nå levert, blant annet av Norge, men veikartet etterlater mange spørsmål:

• Det er utydelig hvilken metode som er brukt for å komme frem til 100 milliarder dollar. Forfattende til veikartet sier at de konsultert giverland, og brukt antakelser i forhold til hva land har levert tidligere.
• Det er utydelig om pengene til klimafinansiering kommer fra bistandsbudsjetter, og en del er lån.
• Fire femtedeler av finansieringen skal gå til utslippskutt, mens kun én femtedel går til tilpasning. Parisavtalen sier at halvparten skal gå til tilpasning. Dette er veldig viktig for utviklingsland som allerede er rammet av klimaforandringer, og mener at de må sikre mat på bordet til sine folk før de kan mobilisere dem for utslippskutt. En del opplever dessuten at rike land ønsker på å satse mest på utslippskutt i utviklingsland for å slippe å gjøre utslippskutt hjemme, til tross for at de står for mesteparten av utslippene.
• En tredjedel av de 100 milliardene skal komme fra den private sektoren, og det er meget utydelig hvordan det skal gå til.

Det beste rike land kan gjøre for å skape trygghet rundt finansiering akkurat nå er å legge de lovede pengene på bordet. Samtidig må de selv annonsere mer ambisiøse mål om utslippskutt. Dette kan ikke vente, for om utslippene fortsetter som tidligere de neste fire årene har vi minsket sjansen å nå målene i Parisavtalen med 66%. Heldigvis får de en sjanse å gjøre dette neste uke da ministre fra hele verden ankommer Marrakech til den såkalte høynivå-ukena.