1. Norge bør jobbe langsiktig og strategisk med et lite utvalg samarbeidsland, hvor spesielt ambassadene får en nøkkelrolle, i tett samarbeid med Kunnskapsbanken i Norad.

2. Det må settes av et høyere beløp til oppfølging av handlingsplanen, i henhold til kapasitet og prosjektmuligheter. Beløpet bør være av betydelig størrelse. Regjeringen bør i så stor grad som mulig tydeliggjøre hvor mye som brukes på implementering av planen, og hvor midlene tas fra i bistandsbudsjettet. En baseline fra dagens budsjett og programmer bør legges til grunn.

3. Det bør settes som krav til flere av prosjektene som finansieres at det før, underveis og etter prosjektet avsluttes, gjennomføres grundige evalueringer med mål om å lære og endre. Det bør også være større vilje til å teste nye og innovative tiltak og modeller for å få ny kunnskap. Det bør legges vekt på samarbeid med forskningsmiljøer i samarbeidslandene.

4. Norge må støtte opp om små- og mellomstore bønder og lokale bedrifters produksjon av matvarer slik at de får mer igjen for varene sine, men også for å øke deres evne til selv å bearbeide og prosessere varene. Støtte til samvirkemodeller og kooperativer lokalt kan være én måte, rådgivningstjenester en annen. Internasjonalt må Norge gjøre mer for å få på plass en mer rettferdig handel og prissetting av landbruksvarer, slik at bøndene sitter igjen med mer profitt enn i dag.

5. Norge må jobbe for at nasjonale og lokale rammevilkår legger til rette for et bærekraftig næringsliv. Samtidig bør internasjonale selskaper som utgjør en stor økonomisk faktor i globale matvarekjeder holdes mer til ansvar. Det bør være en prioritet når Norge skal ta et globalt lederskap innenfor området matsystemer.

6. Handlingsplanen må benyttes til å gjøre mer innenfor anstendig arbeidsliv i landbruket. Dette kan for eksempel gjøres ved å støtte etableringen av arbeidstilsyn i land der slike ikke finnes. Norfund og andre mottakere av støtte til næringsutvikling må vise at de har anstendig arbeidsliv høyt prioritert, og man bør øke støtten til lokal fagbevegelse.

7. Ernæring og kosthold må være en helt sentral del av implementeringen. Spesifikke tiltak vil kunne være å støtte samarbeidsland med å etablere ernæringsråd og implementere nasjonale ernæringsplaner, samt støtte til sivilsamfunnsaktører som jobber med retten til mat og holder egne myndigheter til ansvar.

8. Norge bør øke den økonomiske og politiske støtten til land som ønsker å innføre universelle sosiale sikkerhetsnett. Slike programmer er ikke bare effektive tiltak mot fattigdom- og ulikhet i seg selv, men frigir også økonomiske midler slik at fattige husholdninger kan investere mer i eget landbruk og fiske.

9. Norsk forvaltning må få tilstrekkelig ressurser til å gjennomføre oppgaven som ligger i «å ta et internasjonalt lederskap». Allianser og samarbeid må etableres og styrkes, både med andre giverland, multilaterale organisasjoner og ikke minst mottakerlandene på dette fagområdet.

10. Implementeringen av planen forutsetter en bred og helhetlig norsk innsats. Da må norsk politikk på klima og handel spesielt bli mer samstemt. For å gjøre arbeidet mer forankret i norsk politikk og sikre økt samstemthet, bør regjeringen få på plass en handlingsplan for FNs bærekraftsmål.