Kronikken ble først publisert i Bistandsaktuelt, 30. oktober 2021
Klimasituasjonen blir stadig verre. Sommeren 2020 var over 20 millioner isolerte eller på flukt i India, Nepal og Bangladesh på grunn av uvanlig langvarig monsunregn kombinert med massiv snøsmelting i Himalaya. I sommer førte skogbranner til at et område på størrelse med hele Nordland, Troms og Finnmark gikk opp i røyk i Russland. Samtidig viste flommen i Europa oss at klimaendringene nå krever liv og medfører massive kostnader også i vår egen bakgård.
Høstens rapport fra FNs klimapanel om global oppvarming var krystallklar. Virkningene av klimaendringene er synlige over hele verden, og vil eskalere. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren er høyere enn på to millioner år, jorden er allerede 1,1 grad varmere enn i førindustriell tid, og ekstremværet vil bli mer ekstremt. Vi har med andre ord ingen tid å miste.
Syv norske regjeringer har sviktet
Forum for utvikling og miljø har siden 90-tallet jobbet for at Norge både tar klimaansvar hjemme og internasjonalt, så verden sammen skal kunne stanse klimakrisa. Dessverre har alle de syv regjeringene vi har hatt siden Kyotoavtalen ble vedtatt i 1997 sviktet.
Men finnes det håp? I Hurdalsplattformen skriver den nye regjeringen at de vil gjøre Norge til en pådriver for en mer ambisiøs internasjonal klimapolitikk, med mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader over nivået i førindustriell tid. Dette krever en imponerende ambisiøs klimapolitikk.
Skal de greie det må de ta minst tre grep under klimatoppmøtet som begynner denne søndagen:
1. Mer klimafinansiering
Klimatoppmøtet i Madrid var preget av en mistillit mellom landene man tidligere ikke har sett maken til. En årsak var at de fleste rike land ikke hadde levert på målet i Parisavtalen, hvor rike land skal bidra med USD 100 milliarder i klimafinansiering årlig til fattigere land.
Klimafinansiering er for mange en forutsetning for å kunne ta nødvendige kutt og tilpasse seg klimaendringene. Nøkkelen for å komme videre i det globale klimaarbeidet er å skape tillit til at fattigere land faktisk vil få tilgang til bærekraftig klimafinansiering.
Et førende prinsipp for klimafinansiering er at ulike land har forskjellig ansvar for klimakrisen og ulik kapasitet til å løse den. I lys av Norges oljeinntekter, er vår klimafinansiering alt for lav.
Derfor er det på tide å brette opp ermene i Glasgow å annonsere et nytt og oppgradert finansieringsmål. For Norge bør målet ligge på rundt 65 milliarder kroner årlig, slik det ble utredet i rapporten Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement. Dette samsvarer med Norges historiske ansvar som rik oljenasjon. I tillegg må vi i Glasgow jobbe for at andre land øker finansieringen og ta til orde for at klimafinansiering ikke skal gis som lån.
Se også vår klimakampanje på sosiale medier!
2. Sikre at handel med utslippskvoter gir reelle kutt
Et stort problem en norsk regjering med klimaambisjoner må være med å løse i Glasgow er å sikre et markedssamarbeid som gir reelle utslippskutt.
Idéen bak Parisavtalens artikkel 6 om handel- og markedssamarbeid er å gjøre det enklere å kutte de utslippene vi må for å begrense den globale oppvarmingen. For eksempel gjennom handel med klimakvoter – at man i tillegg til kuttene hjemme kan få godkjent utslippskutt nasjonalt ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i andre land.
Problemet er at reglene for markedssamarbeid under Parisavtalen enda ikke er ferdigstilt. I dag har vi et lappeteppe av ulike kvotehandelssystemer som ikke fører til en reell reduksjon av utslipp. Og uten gode felles regler, risikerer vi at kvotehandel fører til økte utslipp, som igjen gjør at vi ikke klarer å begrense global oppvarming.
Norge må ta til orde for et vanntett regelverk som sikrer at markedssamarbeid gir reelle kutt.
3. Vise at også vi vil ta de nødvendige kuttene
En annen viktig årsak til mistilliten i Madrid, var at rike land ikke hadde kuttet utslippene de hadde lovet til 2020. Norge skulle kutte 30 prosent av sine utslipp til 2020, men endte opp med å øke utslippene med 3,4 prosent til 2018.
Vi kan ikke reise til Glasgow og be andre om å øke ambisjonene hvis vi ikke selv tar tyren ved hornene. Et grep som kunne bidratt til å gi det globale klimaarbeidet en ny giv, er om Norge i Glasgow flagger en klimarealistisk oljepolitikk.
Mange land har som Norge subsidiert fossil energi gjennom pandemipakkene, og de globale planene for fossil energi legger nå opp til økt produksjon av fossile brensler i årene fremover. Dette truer klimaarbeidet. Tiden for subsidiering av oljevirksomheten må være over, og det bør være Norges holdning inn mot COP26.
Vi håper den nye regjeringens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er mer enn bare tomme ord – og at de nå viser at de er klare for å jobbe for dette. I så fall vil de skrive historie. Og er det noe verden trenger nå, er det det.
Av
Kathrine Sund-Henriksen, daglig leder
Lillian Bredal Eriksen, klimarådgiver
Kathrine Sund-Henriksen
