Se også:

- FNs naturtoppmøte oppsummert
- 5 kjappe om FNs naturtoppmøte
- Trenger naturmangfold
- ForUMs innspill før naturtoppmøtet 2018

Av Sverre Lundemo, WWF

FNs 14. naturtoppmøte ble avsluttet 29. november. På møtet i Egypt var det overgangen fra dagens internasjonale miljømål og til en ny naturavtale som dominerte dagsordenen, og som preget forhandlingene innen en rekke av temaene som ble behandlet. På partsmøtet i Beijing i 2020 skal etter planen en ny naturavtale vedtas, en avtale som må styrkes betraktelig sammenlignet med dagens mål om man skal ha noe håp om å stoppe tap av natur verden over.

Biomangfoldkonvensjonen

Hele 196 land/myndigheter har signert FNs biomangfoldkonvensjon. Konvensjonens formål er å bevare og beskytte naturmangfoldet, bærekraftig bruk av naturressursene, og rettferdig fordeling av fordelene som oppnås fra bruk av genetiske ressurser.

Mange tema på dagsorden i Egypt

Det var mange tema som skulle diskuteres i Egypt, både når det gjaldt pollinatorer, verneområder til havs, sektoransvar for miljøet, integrering av urfolk og lokalsamfunn, og syntetisk biologi. I mange av diskusjonene kom spørsmålet om å forankre elementer til post-2020-prosessen opp. Eksempelvis gikk Brasil tidlig hardt ut og uttalte at om man ikke fikk inn tekst om rettferdig fordeling av utbytte av digital sekvensinformasjon (DSI) fra genetiske ressurser inn i teksten knyttet til post-2020-prosessen ville de ikke være interessert i å støtte noen form for forpliktelser under konvensjonen. Dette var flere i-land, spesielt Sveits med sin omfattende farmasøytiske industri, uenige i. Til slutt ble det et kompromiss, der man skal etablere en prosess for å se nærmere på rettferdig fordeling av utbytte knyttet til DSI.

Brasil var ellers en bremsekloss i svært mange diskusjoner, og prøvde ofte å redusere ambisjonsnivået i tekstene. I tillegg lot Australia være å stille på møtet, og unnskyldte seg (som eneste land) med den utfordrende sikkerhetssituasjonen i Egypt.

En pågående diskusjon under partsmøtet er kapasitetsbygging, der mange land i sør ønsker å styrke sekretariatet til CBD, slik at sekretariatet kan jobbe mer med dette. Dette er i-landene uenige i, de ønsker at kapasitetsbygging skal foregå gjennom andre institusjoner.

Enkelte land var veldig imot å bli pålagt ytterligere forpliktelser, eksempelvis knyttet til urfolk og lokalsamfunn, der man kunne bruke mye tid på å diskutere ordlyden i frivillige retningslinjer.

Ikke helt overraskende ble det av mange trukket frem at verdens land har mislykkes i å etterleve de internasjonale miljømålene, Aichimålene. Eksempelvis ble Aichimål 3, om utfasing og endring av miljøskadelige subsidier, trukket frem i diskusjonene som et godt eksempel på et mål som man i liten grad har tatt tak i. Dette gjelder også i Norge, med blant annet miljøskadelige subsidier knyttet til jord- og skogbruk, og reflekterer utfordringen med manglende miljøhensyn på tvers av sektorer hos myndigheter.

Positivt om naturmangfold og klima

Diskusjonene rundt naturmangfold og klima har gradvis endret seg mot styrket aksept for behovet for å se på disse to utfordringene samlet. Flere land har på tidligere møter vært nesten bastante på at arbeidet med naturmangfold hører til CBD, mens arbeidet med klima hører til UNFCCC. På møtet i Egypt var det tydelig at man i større grad enn tidligere ønsket å jobbe mer helhetlig med skjæringspunktet naturmangfold og klimaendringer. Dette var en positiv utvikling på møtet, og på møtet ble det også sett på som en essensiell del for et globalt rammeverk for naturmangfold.

Miljøhensyn i ulike sektorer - viktig arbeid, men lett håndtering

På forrige partsmøte (COP13, i Cancun 2016) var det for første gang forhandlinger knyttet til behovet for miljøhensyn i ulike sektorer. I Mexico var det jordbruk, skogbruk, fiskerier og turisme som ble diskutert. I Egypt var det energiproduksjon og gruvedrift, infrastruktur og industri som sto i fokus for diskusjonene. I tillegg ble miljøhensyn knyttet til helse diskutert i en separat bolk. Sektoransvar er svært viktig å diskutere knyttet til tap av natur, men dette er en vanskelig balansegang da enkelte land er veldig tydelige på at CBD ikke skal legge begrensninger på handel. Manglende implementering av de eksisterende miljømålene har vært trukket frem som kanskje den viktigste årsaken til at man ikke har klart å stoppe tapet av naturmangfold. Arealbruk knyttet til ulike former for høsting og produksjon, og hvordan man redusere miljøavtrykket fra dette, får samtidig stadig mer oppmerksomhet.

En ny naturavtale og et nytt globalt rammeverk for natur

De internasjonale miljømålene under biomangfoldkonvensjonen, Aichimålene, går ut i 2020. Hvordan man viderefører disse målene i større eller mindre grad vil bli en diskusjon i årene frem til neste partsmøte. I tillegg snakker man om et globalt rammeverk for natur som disse målene skal bli en del av. Det globale rammeverket for natur er tenkt i bredere forstand enn bare CBD. Både klimakonvensjonen (UNFCCC), forørkningskonvensjonen (UNCCD) og bærekraftmålene (SDG) kan på ulike måter utgjøre andre søyler i et slikt rammeverk.

Diskusjonene rundt post-2020 tok som ventet mye tid. På forhånd hadde Canada, New Zealand, Australia, Norge, Sveits og Liechtenstein (alle del av JUSCANZ-gruppa, det vil i hovedsak si industrialiserte land utenfor EU) levert inn et veikart for å få en effektiv, inkluderende og god prosess frem mot et globalt rammeverk for naturmangfold i 2020. Dette ble også uttrykt på møtet, at det er begrenset med tid, og et behov for å komme i gang så raskt som mulig. Norge løftet gjentatte ganger den kommende Trondheimskonferansen for naturmangfold (2-5. juli 2019) som en mulig arena for et høynivåmøte der prosessen kan diskuteres.

Muligheten for uforpliktende forpliktelser fra land etter inspirasjon fra Parisavtalen ble diskutert og løftet frem som en mulighet, blant annet av EU, mens mange utviklingsland, i tillegg til Brasil, var sterkt imot dette. Spesielt Frankrike har vært en sterk forkjemper for slike forpliktelser. Kompromisset ble at man skal vurdere bruken av slike frivillige forpliktelser som en del av arbeidet med å sikre sterkere implementering av internasjonale miljømål.

Det var mye uenighet rundt hvordan prosessen skal gjennomføres. Om prosessen skulle ledes av sekretariatet eller av en åpen arbeidsgruppe styrt av landene, og hvorvidt et høynivåpanel skulle inkluderes, var på bordet. Til slutt landet man på en arbeidsgruppe med to gruppeledere (fra henholdsvis Canada og Uganda). Gruppa får ansvaret for å forberede utkast til nytt rammeverk som vil legges frem i Beijing. I tillegg skal det opprettes et høynivåpanel som skal bidra til å skape oppmerksomhet rundt de nye globale målene og sikre ressursmobilisering for prosessen. Det ble også understreket at prosessen skal være så inkluderende som mulig.

Veien mot Beijing

Enkelte hadde forventet et mer offensivt Kina i diskusjonene på partsmøtet, gitt at landet skal arrangere neste partsmøte, og med en så avgjørende agenda. Men dette ble i liten grad tilfelle. Fra kinesisk side opptrådte man heller litt avventende, og søkte i større grad å få oversikt over og forstå løsninger i de ulike diskusjonene. Og det var mange diskusjoner knyttet til post-2020, og dette preget blant annet mange av sidearrangementene, som gjerne forsøkte å utforske ulike mulighetsrom knyttet til eksempelvis lovverk, verktøy og inkludering av ulike grupper.

Første frist for innspill til post-2020-prosessen er allerede 15. desember. Da tar sekretariatet imot innspill på blant annet struktur, ambisjonsnivå, indikatorer for det nye rammeverket, samt hvordan sikre implementering av dette. På bakgrunn av innspillene vil arbeidsgruppens to ledere utvikle et dokument til videre diskusjon, blant annet i de regionale konsultasjonsmøtene. Første halvdel av 2019 vil det foregå regionale konsultasjonsmøter, der alle interessegrupper skal få mulighet til å gi sine innspill på hvordan det globale rammeverket for natur skal se ut. For Europa vil et slikt konsultasjonsmøte arrangeres i Tyskland, sannsynligvis i mars. Arbeidsgruppen skal møtes minst to ganger frem mot 2020, i tillegg vil post-2020 være et tema på flere allerede planlagte høynivåmøter.

Det viktigste blir å sikre at land implementerer tiltak og tar aktive grep på tvers av sektorer og myndighetsnivåer for å stoppe tap av naturmangfold. Dette krever blant annet at rapporteringen sikrer at landene følger opp det de faktisk skal gjøre, og ikke som i dag – at man rapporterer på oppfølging litt som man selv vil. I tillegg er det veldig bra at det oppfordres til at andre grupper i samfunnet, som næringsliv og sivilsamfunn, i større grad inkluderes i arbeidet for å stoppe tap av naturmangfold. Naturtap er et problem med mange faktorer, og krever tilsvarende mange løsninger og involverte brukergrupper.