Roy Jacobsen forteller til Fagbladet at han ble overrasket da de som skulle lede revolusjonen kom fra ”Frogner og sånne rare steder. Når du kommer fra Årvoll og har en far som kjører gravemaskin, er det litt vanskelig å høre en kar fra en advokatfamilie fortelle hvor synd det er på arbeiderklassen”

Nylig arrangerte FNs Generalsekretærs spesialrapportør for business og menneskerettigheter John Ruggie, en konsultasjon med sivilsamfunnsorganisasjoner. Det var få deltakere med direkte erfaring fra storselskapers manglende respekt for fattige menneskers ytre miljø og menneskerettigheter. De få som var til stede var nok minst like overrasket som Roy Jacobsen. Formatet på møtet ga liten mulighet til å lufte fortvilelse og sinne. Møtelederne understreket gang på gang at deltakerne måtte holde et dannet språk og at det ikke var en arena for å ”henge ut” land eller selskap. For en ung, fortvilet kvinne fra Burma og for det indianske kongressmedlemmet som ble bortført og torturert etter en fredlig demonstrasjon mot oljeutvinning i Amazonas, må det ha vært frustrerende. De kom til FN i Geneve i håp om å vekke verden mot den uretten som begås. Der møtte de en distansert, høyt utdannet, hovedsakelig hvit forsamling fra Nord. Mange vil si at slik må det være for å holde diplomatiet gående i FN. Kanskje har de rett? Det er like fullt grunn til å undres på om vi kan forvente stor oppslutning om et globalt rammeverk som forhandles fram av verdens mest privilegerte under slike omstendigheter. En av deltakerne kommenterte at også at de nye økonomiske supermaktene som Kina og India manglet ved bordet. Likeledes representanter fra den muslimske verden.

Når det er sagt, vil jeg si at John Ruggie og hans team fortjener ros for det arbeidet de har lagt fram. Videre for å ha klart å opprettholde interesse og forventning hos sentrale stater, sivilsamfunnsaktører og næringslivet, og for å ha holdt partene sammen. John Ruggie har kommet et langt stykke når det gjelder å ansvarliggjøre næringslivet siden han ledet Global Compact. Hans fokus er flyttet fra Global Compacts luftige intensjoner om at næringslivet, uten regulering og innsyn, skal være de viktigste instrumentene for en global bærekraftig utvikling. Nå er utgangspunktet hans en erkjennelse av det eksisterer til dels lovløshet og grove brudd knyttet til kommersiell virksomhet. Han har kort sagt skiftet fokus fra ”do good” til ”do no harm”. For å hindre skade mener han at myndighetene nasjonalt og internasjonalt spiller en viktig rolle. De har forpliktelsen til å beskytte, som er den først av de tre pillarene arbeidet er organisert langs. Den andre er selskapenes ansvar for å respektere menneskerettighetene og den tredje er ofrenes krav på oppreisning. Ruggie fortjener også ros for å løfte fram problemstillinger knyttet til utenlandsk virksomhet som vanligvis ikke berøres.  I årets rapport til menneskerettighetsrådet trekker han opp en bred kontekst og viser til en rekke forhold som påvirker utvikling på området. Han fremmer forslag til hvordan statene kan bidra til en mer samstemt politikk. I arbeidet mot operasjonalisere et globalt rammeverk for næringsliv og menneskerettigheter drøfter han hvordan dette bør inngå i internasjonale handelsavtaler, knyttes til eksportkreditter og andre statlige støtteordninger. Han drøfter også det særlige menneskerettighetsansvaret som hviler på statseide selskap. Med et massivt statlig eierskap i de største norske internasjonale selskapene og i utenlandske gjennom oljefondet, er dette særlig relevant for Norge. Her kommer også det som omtales som horisontal inkoherens inn. Det er når departementer som finans-, handel og næring, utvikler sin politikk i isolasjon uten å vurdere hvilke menneskerettslige forpliktelser staten er bundet av.

Konsultasjonene 5. og 6. oktober ble åpent av høy kommisæren for menneskerettigheter, Navanethem Pillay. Hun roste sivilsamfunnet for å ha fått menneskerettighetsbrudd i forbindelse med næringslivsvirksomhet opp på den politiske dagsordenen.

 John Ruggie trakk fram 5 hovedutfordringer for det videre arbeidet.

* Selskapers virksomhet kan påvirke hele spekteret av anerkjente rettigheter. En kan derfor ikke begrense fokuset til de mest åpenbare, slik som arbeidstakerrettigheter (hører dere det Soria Moria 2 regjering!..)

* Per i dag mangler myndighetene tilstrekkelige verktøy for å håndtere den komplekse dagsordenen på dette området. De mangler også en helhetlig og samstemt politikk.

* Med noen få unntak mangler selv de største multinasjonale selskapene interne styringssystemer som sikrer at de opptrer samfunnsansvarlig.

*Tilsvarende mangler de også innarbeidede systemer for å behandle klager og påståtte brudd.

*Antallet menneskerettighetsbrudd knyttet til næringslivet er langt høyere i land med svak styring. Verst er det i land med væpnet konflikt. Hit trekkes særlig selskaper som beveger seg i ytterkantene og til dels utenfor loven. Det er heller ingen beskyttelse av ofrene i slike situasjoner. 

Norge holdt ett innlegg hvor de understreket sin fortsatte støtte til Ruggies mandat. De oppfordret NGOer og lokalsamfunn til å bringe klagesaker inn for FN systemet. Vi fikk ikke avklart hva dette i praksis betyr.

Fra Norge deltok også Statoil og Norsk senter for Menneskerettigheter i tillegg til UD  

Som medlem i styringsgruppa i det internasjonale nettverket OECD Watch bidro ForUM til å utvikle anbefalinger til Ruggies videre mandat, http://oecdwatch.org/publications-en/Publication_3226/at_download/fullfile

OECD watch arrangerte også et lunsjarrangement med ca. 40 deltakere.

Mer informasjon om møtene, innlegg og presentasjoner finnes her

http://www.business-humanrights.org/SpecialRepPortal/Home/OHCHRConsultation-Geneva5-6Oct2009