Torsdag 11. juni 2009

Til: Annette Abelsen, leder for prosjektet humanitær nedrustning,
      Utenriksdepartementet, 0032 Oslo

Oslo, 14. mai 2009

 

Sammenhengen mellom væpnet vold og utvikling. Innspill fra ForUM

Innledning 

I november 2008 ble resolusjonen \"Promoting Development through the Reduction and Prevention of Armed Violence\" vedtatt av FNs hovedforsamling. I resolusjonen heter det blant annet at FNs generalsekretær skal søke medlemsstatenes syn på sammenhengen mellom væpnet vold og utvikling, og rapportere til FNs hovedforsamling under dens 64. sesjon til høsten. I den forbindelse har FNs generalsekretær Ban Ki-moon bedt medlemslandene om å rapportere til ham innen 31. mai 2009 om hvordan man kan fremme utvikling gjennom å forhindre væpnet vold, hvordan utviklingsstrategier kan føre til redusert væpnet vold, og om hva myndighetene gjør og anbefaler. 

Forum for utvikling og miljø (ForUM)
”Fred og bærekraftig utvikling er gjensidig avhengige og udelelige størrelser. (…) Miljø og utvikling henger sammen med konflikter, krig og fred. Krig og konflikter skader jordas miljø og går ut over de fattigste. Samtidig er kamp om ressurser en viktig årsak til konflikter. Å ta vare på miljøet og bekjempe fattigdom er med og forebygger konflikter og krig,” heter det i ForUMs politiske plattform.

ForUM er et nettverk av over 50 norske utviklings-, miljø-, rettighets- og fredsorganisasjoner og har således en bred tilnærming til sammenhengen mellom væpnet vold og utvikling.

Mange organisasjoner har erfart hvordan væpnet vold, eller trusler om bruk av væpnet vold, hindrer utviklings- og nødhjelpsarbeid, forårsaker og forsterker fattigdom, utarmer naturen og gjør positiv utvikling svært vanskelig. ForUM har derfor oppfordret medlemmene til å bidra med innspill til en felles uttalelse til UD innen 31. mai samt gjort eksterne organisasjoner oppmerksom på at UD skal rapportere på dette[1].

Under følger anbefalinger fra ForUM på hva vi mener Norge bør gjøre samt rapportere til FN på[2].

                                                                                                                             ” Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”

Nordahl Grieg
                                               Til ungdommen (1936)

Væpnet vold og utvikling
\"Væpnet vold\" omfatter bruk av håndvåpen, eksplosiver, miner, klaseammunisjon og andre konvensjonelle våpen.[3] Ifølge FNs utviklingsprogram, UNDP, dør eller lemlestes mer enn to millioner mennesker hvert år på grunn av væpnet vold. Væpnet vold svekker menneskers sikkerhet[4]. Staters og ikke-statlige aktørers bruk av og trussel om bruk av væpnet vold medfører omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Tilsvarende kan respekt for menneskerettigheter og menneskeverd bidra til å redusere væpnet vold.

Sammenhengen mellom væpnet vold og utvikling er godt dokumentert, både av forskere, NGOer og andre[5]. Vi vil derfor her konsentrere oss om konkrete anbefalinger som vi ønsker at UD følger opp og tar med i rapporten til FNs generalsekretær.

Som følge av væpnet vold blir hele samfunn paralysert, helsesystem blir overbelastet, skoler stengt, investeringer og økonomisk aktivitet stopper opp og levegrunnlag trues. Hverdagen til millioner av mennesker blir farlig, uforutsigbar og fylt med lidelse. Ungdom uten fremtidsutsikter rekrutteres av væpnede grupper.

Penger som kunne blitt brukt på helse, utdanning og miljø brukes isteden på opprustning og krig som kan bidra til å undergrave nettopp dette og forverre korrupsjon (se del 1-3).

Kombinert med manglende demokrati og menneskerettigheter fører fattigdom og stagnasjon, urettferdig fordeling, miljøødeleggelser, korrupsjon og dårlig ressursforvaltning lettere til at konflikter – for eksempel knyttet til naturressurser – blir voldelige. Derfor må konfliktforebygging og fredsbygging også inkludere slike elementer (se del 4).

Og når krig og konflikt er et faktum og/eller fredsbygging starter gjør sammenblanding av militære, sivile og humanitære roller hjelpearbeidet vanskeligere og farligere (se del 5).

Da er det viktig også å være oppmerksom på sårbare grupper som trenger å bli beskyttet, men som også har verdifulle erfaringer og som derfor bør bli hørt, også i konfliktforebygging og fredsbygging (se del 6).

Til sist: Globale utfordringer krever globale løsninger. FN spiller en nøkkelrolle for internasjonal rettsorden.  ”Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer og regimer bør derfor betraktes som Norges primære og prioriterte utenrikspolitiske interesse,” heter det i Stortingsmelding 15 s. 43.

Internasjonale avtaler
Blant de mest relevante internasjonale avtalene er disse:

• FNs erklæring om retten til utvikling, FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene og tilhørende konvensjoner
• Internasjonal humanitær rett inkludert Genevekonvensjonene, Landminekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen
• Roma-statuttene til den Internasjonale Straffedomstolen (International Criminal Court)
• FN-pakten
• FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og 1820 om seksualisert krigsvold
• Rio-erklæringen om miljø og utvikling samt Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen
• Ikke-spredningsavtalen

I tillegg kommer en rekke erklæringer inkludert Tusenårsmålene, som ikke er juridisk bindende. For ordens skyld: Listen er ikke uttømmende. Dette kommer selvsagt i tillegg til regionale ordninger og ikke minst nasjonale lover og implementering av disse. Med jusprofessor og menneskerettighetsekspert Torkel Opsahls ord: Nasjonal gjennomføring er alfa og omega.

 

1.      Militært forbruk i globale krisetider

Siden 11. september 2001 har den globale militære ressursbruken skutt i været. Verdens årlige militære forbruk beløper seg til over 1300 mrd USD. Med disse midlene kunne man ha løst de største miljø- og utviklingspolitiske utfordringene verden står overfor i dag, ifølge beregninger www.milspend.org har foretatt med utgangspunkt i tall fra Stockholm International Peace Research Institute. Krig og opprustning er i seg selv er ødeleggende for utvikling og miljø[6], det har enorme menneskelige omkostninger, og legger i tillegg beslag på ressurser som ellers kunne blitt brukt til utvikling og miljø.

FN har helt siden organisasjonens grunnleggelse vært opptatt av at verden skal bruke så få ressurser som mulig på det militære for å frigjøre midler til fremme av utvikling. Dette er blant annet hjemlet i FN-paktens artikkel 26.

Med finanskrisen har implementering av artikkel 26 fått ny aktualitet, og ble 19. november i fjor diskutert i FNs sikkerhetsråd[7]. ForUM mener Norge burde styrke dette omfordelingsperspektivet i sitt nedrustningsarbeid.

ForUM anbefaler:
FNs sikkerhetsråd bør rapportere på - samt presentere en langsiktig plan for - implementering av FN-paktens artikkel 26 om reduksjon av militært forbruk til fordel for utvikling. Det samme bør den norske regjering, både nasjonalt og gjennom utviklings- og øvrig utenrikspolitikk.

2.      Humanitær nedrustning

Norge har spilt en veldig viktig rolle for humanitær nedrustning, særlig i arbeidet med forbud mot landminer og klasevåpen. For å forsvare oss mot trusler mot menneskelig sikkerhet er det militære forsvar utilstrekkelig. Skal vi styrke menneskelige sikkerhet må vi også satse på ikke-militære forsvarsmidler i langt større grad enn i dag. Selv om det er vanskelig å vekte slike forsvarsutgifter opp mot tradisjonelle forsvarsutgifter, vil denne type sikkerhetsperspektiv fordre et langt billigere forsvar enn vi har i dag. 

Visse typer militært krigsmateriell har svært negative konsekvenser for den menneskelige sikkerhet:

• Atomvåpen, fordi slike våpen kan utrydde menneskeheten. Det er bare med atomvåpen man på noen få timer kan drepe hundrevis av millioner av mennesker, endre klimaet på jorden, svekke ozonlaget og risikere å ødelegge hele den menneskelige sivilisasjon[8]. Med nye atomnedrustningsforhandlinger mellom presidentene Obama og Medvedev samt Obamas erklærte visjon om en atomvåpenfri verden har det åpnet seg en mulighet som ikke må forspilles.
• Uranvåpen og tredjegenerasjons biologiske våpen, da bruken av slike våpen vil ha ekstreme økologiske og helsemessige konsekvenser[9].
• Landminer, klaseammunisjon og håndvåpen fordi de humanitære konsekvensene av deres bruk er uakseptable. Mens det eksisterer et forbud mot de to første er det håndvåpen som tar flest liv og som derfor ofte kalles ”vår tids masseødeleggelsesvåpen”.

ForUM anbefaler:

• Norge bør støtte en utredning av sivile fredsstyrker[10].
• Norge bør støtte utarbeidelsen av en internasjonal konvensjon som forbyr atomvåpen. Konvensjonen bør forby utvikling, produksjon, lagring og transport av atomvåpen, samt bruk og trussel om bruk.
• Norge bør fortsette å arbeide aktivt for å få flere land til å ratifisere samt implementere Landminekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen.
• Norge bør implementere FNs handlingsprogram for å hindre, bekjempe og utrydde ulovlig handel med håndvåpen.
•                Norge bør støtte utarbeidelsen av en internasjonal konvensjon som forbyr konvensjonelle uranvåpen som benytter utarmet uran eller andre radioaktive stoffer som komponenter.

 

3.      Våpenhandel

Den ukontrollerte spredningen av våpen rammer mennesker og miljø og hindrer utvikling. ForUM er derfor glad for at regjeringen støtter det viktige arbeidet i FN med en internasjonal våpenhandel-konvensjon (Arms Trade Treaty, ATT) og ønsker bedre kontroll med spredning av håndvåpen[11]. Samtidig er Norge blant verdens største våpeneksportører, uten å ha tilstrekkelig kontroll på hvor norske våpen og ammunisjon havner.

ForUM anbefaler:

Internasjonalt bør regjeringen aktivt arbeide for at ATT:

·         eksplisitt inkluderer håndvåpen og ammunisjon i definisjonen av konvensjonelle våpen

·         inkluderer mekanismer for effektiv implementering og håndheving

·         ivaretar menneskerettigheter, internasjonal humanitær rett og utviklingshensyn

·         støtter Control arms-kampanjens \"Global principles on arms transfers\"[12]

Nasjonalt bør regjeringen[13]:

·         kreve sluttbrukererklæring ved salg av våpen til alle land, inkludert NATO-allierte, slik andre toneangivende NATO-land (USA, Italia, Tyskland) gjør

·         bruke sitt eierskap i krigsmateriellindustrien til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammuni-sjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonsfasilitetene ligger i

·         sørge for at militær håndvåpenammunisjon fra norskeide selskaper konsekvent merkes med produsent, førstekjøper og produksjonsnummer, samt jobbe for en tilsvarende forpliktende internasjonal merkingspraksis.

·         regjeringen - både i kraft av dens eierskap i krigsmateriellindustrien og som ansvarlig for norsk eksport av krigsmateriell - bør sikre økt åpenhet rundt disse selskapenes eksport av og merkingsrutiner for håndvåpenammunisjon. Merkingskoder må være publisert på en slik måte at de som skal spore ammunisjonen lett kan forstå hva merkingen betyr.

”Edelt er mennesket, jorden er rik!
Finnes her sult og nød skyldes det svik”
                               Nordahl Grieg
                               Til ungdommen (1936)

4.      Miljø, ressurser og konflikt: Bærekraftig fred

Ressursknapphet kan virke destabiliserende og konfliktdrivende. Miljøvern samt bærekraftig og rettferdig ressursforvaltning kan derfor ha en vesentlig humanitær virkning. Det vil kunne forebygge krig og konflikt og bidra til utvikling. Det er derfor viktig at dette integreres i utviklingspolitikk og fredsbygging.

 

Miljø
Kriger fører ofte til enorme miljøødeleggelser. Når krig og miljøødeleggelser går sammen om å ødelegge folks livsgrunnlag, blir de menneskelige lidelsene ekstra store. Eksempler på hvordan miljøødeleggelser bidrar til menneskelig usikkerhet, og skaper eller eskalerer menneskelig konflikt er avskoging i Etiopia og Haiti samt press på dyrkbar jord i Rwanda. De siste årene har det vært økt fokus på hvordan klimaendringene kan true menneskelig sikkerhet, og hvordan flyktningstrømmer som følge av dette kan gi økt ustabilitet[14].

 

Ressursforbannelse og -velsignelse
Visse typer ressurser med høy markedsverdi (olje, diamanter, narkotika etc.) brukes til å finansiere kriger. For å stanse dette har væpnede gruppers tilgang på denne type ressurser, og disse ressursenes omsettingsledd, blitt adressert[15]. Dersom ressursforvaltningen er utenfor kontroll, styresettet er dårlig og demokratiske institusjoner som kan balansere makt og kanalisere konflikt mangler, er det større fare for at konflikter blir voldelige.

De viktigste ressursene er likefullt de menneskelige. Tvangsrekruttering er et problem mange steder. I tillegg bidrar fattigdom og marginalisering til rekruttering til voldelige grupper. 

 

Vannkonflikter
“If the wars of the twentieth century were fought over oil, the wars of this century will be fought over water,\" sa daværende visepresident i Verdensbanken, Ismail Serageldin, i et intervju med New York Times i 1995.

Krig og konflikt bidrar svært ofte til vannmangel, og dermed humanitære katastrofer[16]. Selv om vi har mange eksempler på at stater har samarbeidet om vannfordeling[17], ser vi også at vannmangel bidrar til krig og konflikt[18].  Hittil har vannkonflikter hatt en tendens til å oppstå innad i stater heller enn mellom stater, og relativt sjelden endt i voldelig konflikt. Når temperaturen stiger frykter mange at dette vil kunne endre seg. Bærekraftig og rettferdig vannforvaltning vil derfor kunne være konfliktforebyggende.

Landkonflikter
Kampen om dyrkbar jord har opp igjennom historien vært kilde til svært alvorlig konflikt, for eksempel i Rwanda og Kenya[19]. Menneskers livsgrunnlag er mange steder truet av politisk og økonomisk sterkere lokale og internasjonale aktører, og av miljøødeleggelser, klimaendringer og lite bærekraftig ressursforvaltning. Både FN og norske myndigheter har erkjent at sikker tilgang til dyrkbar jord og andre livsopprettholdende ressurser er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. I dag bidrar vedvarende skjev fordeling og tiltagende press på naturressursene til økt marginalisering av sårbare grupper, som urfolk, fattige og jordløse, småbønder og i særlig grad kvinner.

Norske myndigheter ser på formalisering av fattiges rettigheter som et svar på slike utfordringer, og har blant annet tatt initiativ til å opprette en internasjonal kommisjon som skal komme med anbefalinger til styrking av fattiges rettigheter.

ForUM anbefaler:

• Konfliktforebygging og fredsbygging må innlemme konkrete tiltak knyttet til bærekraftig og rettferdig ressursforvaltning og fordeling som særlig sikrer kvinners samt marginaliserte gruppers (urfolk, småbønder, husdyrnomader) rettigheter og kontroll over egne ressurser[20].
• Norge bør jobbe for at FN definerer konfliktressurser for å bidra til å forhindre at naturressurser blir konfliktdrivende, og som kan brukes som utgangspunkt for revidering av nasjonale lover som straffeforfølger personer som handler med konfliktressurser[21].
• For å forebygge konflikt gjennom å sikre en bærekraftig og rettferdig fordeling av vannressurser bør Norge:
   1) støtte utviklingen av en vannkonvensjon i regi av FN som sikrer retten til vann
  2) iverksette World Commission of Dams’ anbefalinger[22]
  3) sørge for at regionale vanninitiativ som Norge støtter - inkludert Nile Basin Initiative og Mekong River Commission – trygger miljøet og sikrer lokalbefolkningens rett til vann.
• Dersom formalisering av fattiges rettigheter skal bidra til å styrke fattige må de etterspørres av de fattige selv, jordreformer og omfordeling må ligge forut for formaliseringstiltak, og tiltakene må tilpasses ulike eiere og bruksformer.
• Klimainitiativ som produksjon av biobrensel og vern av regnskog bør ikke bidra til ytterligere marginalisering av fattige og urfolk. Presset på dyrkbar jord synes å øke som følge av biobrenselproduksjon. Skogtiltak, inkludert vern av regnskog, kan fortrenge urfolk. Urfolk må sikres rett til å eie og forvalte skogens ressurser på en bærekraftig måte.
• I støtten til oljesektoren gjennom blant annet programmet Olje for utvikling må demokratisk kontroll over, og rettferdig fordeling av, ressursene og inntektene sikres. Sivilsamfunnet må involveres[23].

 

5.      Bistand i konfliktområder: Kampen om ”hearts and minds”

Moderne krigføring har i økende grad bidratt til en sammenblanding av rollene til militære, sivile- og bistandsaktører. Dette skaper nye og mer politiske utfordringer for bistandssamfunnet. Sivile utviklingsagenter og nødhjelpsarbeidere har en stor strategisk verdi for de krigførende i moderne kriger, noe særlig dagens Afghanistan og Irak har vist. Kampen om ”hearts and minds” utkjempes også med utviklingshjelp som våpen i disse krigene.

ForUM anbefaler[24]:

·         Skillet mellom humanitære, sivile og militære aktører må gjøres tydelig og det humanitære rom sikres. Militæret bør ha rene sikkerhetsoppgaver, ikke sivile eller humanitære oppgaver som å bygge sykehus og flyktningleire. Dette er lite kostnadseffektivt, skaper rolleforvirring og undergraver humanitære og sivile aktørers sikkerhet og integritet, noe som er avgjørende for tilgang til sårbare grupper og aksept fra forskjellige sider i en væpnet konflikt.

·         ForUM etterlyser en oppfølging av Utviklingsutvalgets anbefaling (NOU 2008:14) om en grundig gjennomgang av dagens internasjonale operasjoner, og anbefaler opprettelsen av et nasjonalt råd for Norges engasjement innen internasjonal krise- og konflikthåndtering.

 

6.      Involvering og beskyttelse av sårbare grupper

I Stortingsmelding 15 om norsk utenrikspolitikk som nylig ble lansert het det bl.a.: \"Fra norsk side er vi særlig opptatt av å prioritere innsats og støtte til prosesser som faktisk bidrar til å bedre situasjonen for enkeltmennesker og samfunn som er rammet av vold på en måte som krenker menneskerettigheter og hindrer utvikling.\"

ForUM anbefaler:

·         Blant grupper som kan være særlig utsatt og som bør beskyttes samt involveres i arbeidet med å redusere væpnet vold for å skape utvikling er: Kvinner, ofre for seksualisert krigsvold og væpnet vold, barn inkludert barnesoldater, menneskerettighetsforkjempere og journalister som blir forsøkt truet til taushet, urfolk, flyktninger og internt fordrevne.

·         Norge bør snarest ratifisere FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter, som Norge har vært en pådriver for, samt tilleggsprotokollen til FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som gir individuell klageadgang. Disse vil bidra til å gi sårbare mennesker et bedre rettsvern.

·         En rekke land, inkludert Norge, har utviklet retningslinjer for hvordan menneskerettighetsforkjempere bør støttes og beskyttes gjennom utenrikstjenesten og utenrikspolitikk. Norge og andre land bør rapportere på hvordan slike retningslinjer implementeres. Støtten til FNs spesialrepresentant for menneskerettighetsforkjemperes mandat bør opprettholdes[25].

·         Norge bør arbeide for at flere land ratifiserer konvensjonene nevnt innledningsvis.

ForUM takker for anledningen til å dele våre synspunkter med UD. Vi ønsker UD lykke til med dette viktige arbeidet og ser fram til videre dialog under den forestående ekspertkonsultasjonen om væpnet vold den 3. juni, samt i andre fora.

 

[1] Eksterne organisasjoner inkluderer Norges Røde Kors, Flyktninghjelpen, FOKUS og Human Rights House Foundation.

[2] Av hensyn til temaets omfang har vi valgt å avgrense våre kortfattede anbefalinger til noen av temaene som ForUM-fellesskapet har kjernekompetanse på. Derfor er for eksempel ikke spørsmål knyttet til sikkerhetssektorreform, involvering av væpnede grupper, korrupsjon eller helse utførlig omtalt. Det samme gjelder psykologiske aspekter, for eksempel Evelin Gerda Lindners studier av ydmykelse som drivkraft bak konflikter.

[3] Stortingsmelding 15 s. 112

[4]   Dette utdypes i grunnlagsrapporten til ForUMs samarbeidsgruppe for fred og menneskelig sikkerhet ”Sikkerhet for hvem?” forfattet av Alexander Harang (2008).

 

[5] Se blant annet Paul Collier  “The Bottom Billion: Why the Poorest Countries are Failing and What Can Be Done About It” fra 2008. Fra NGO-siden, se for eksempel ”Practical Guide: Applying Sustainable Development to Arms-Transfer Decisions” av Oxfam International i april 2009, samt Oxfams “Shooting Down the MDGs. How irresponsible arms transfers undermine development goals” fra oktober 2008.

[6] Se Dr. Stuart Parkinsons presentasjon ”Guns and Global Warming: War, Peace and the Environment” fra februar 2007: http://www.sgr.org.uk/ArmsControl/NfPAGMnotes_feb07.html

 

[7] Mer om debatten i Sikkerhetsrådet her: http://www.ipb.org/i/pdf-files/UN-SecurityCouncilCalls-MspReduction.pdf

 

[8] http://www.neitilatomvapen.no

[9] Se Eva Fidjestøls ForUM-rapport om uranvåpen: http://www.forumfor.no/Artikler/4710.html

[10] Eksempler: Fredslaget forslag NORPEACE samt PBIs ledsagelse av truede menneskerettighetsforkjempere.

[11] Dette omtales blant annet i Stortingsmelding 15 og i Soria Moria-erklæringen.

[12] http://www.controlarms.org/en/documents%20and%20files/reports/english-reports/global-principles-for-intl-arms-transfers

[13] Dette var ForUMs høringsinnspill til Stortingsmelding 15 (Refleksmeldingen 2009). For en utdypning, se http://www.forumfor.no/Artikler/5299.html

 

[14] Se for eksempel prosjektet Global Environmental Change and Human Security  http://www.gechs.org/

[15] For eksempel ga Global Witness’ kampanje støtet til FNs såkalte Kimberley-prosess som gjennom en sertifiseringsordning søker å hindre at diamanter fra krigsland som Sierra Leone havner på markedet.

[16] For eksempel var 36 % av alt drikkevann i Irak i 1996 forurenset mot bare 5 % i 1989, skriver Alexander Harang i ForUMs grunnlagsrapport ”Sikkerhet for hvem?” i 2008. Dette var en direkte effekt av krigføring på vital infrastruktur og økonomiske sanksjoner i etterkant av den første Golfkrigen. Da den neste Golfkrigen kom, ble dobbelt så mange barn som tre år tidligere innlagt på sykehus i Irak grunnet vannrelaterte sykdommer (ibid). Se også PM fra ICRC oktober 2008: ”Iraq: Millions at risk from polluted water” http://www.reliefweb.int/rw/rwb.nsf/db900SID/MCOT-7KVDWL?OpenDocument

[17] Stater har inngått mer enn 300 avtaler om vannspørsmål (som ikke har med maritim aktivitet å gjøre) mellom 1914 og 2000. Aaron T. Hammer og Jessie H. Hammer: ”Trends in Transboundary Water Disputes and Dispute Resolution”, I Lowi og Shaw: “Environment and Security”, fra 2000, St. Martin’s Press, New York. Artikkelen er tilgjengelig her: http://www.idrc.ca/en/ev-33233-201-1-DO_TOPIC.htmlvs

 

[18] For eksempel var seksdagerskrigen til dels en kamp om vanntilgang, og vann er også i dag et sentralt tema i de israelsk-palestinske fredsforhandlingene, ifølge Robin Clark og Jannet King, ”The Atlas of Water”, 2004:79.

[19] Se bl.a. Patricia Kameri-Mbote and Kithure Kindiki: \"Trouble in Eden: How and Why Unresolved Land Issues Landed ‘Peaceful Kenya’ in Trouble in 2008” i Forum for Development Studies, volum 2, 2008, samt Jared Diamond: ”Collapse - How societies choose to fail or succeed”, Penguin Books 2006, side 310 til 328, som begge viser samspillet mellom jordforvaltning og voldelig mobilisering langs etniske skillelinjer.

[20] Dette anbefalte ForUM i sin høringsuttalelse til Stortingsmelding 13 tidligere i år.

[21] Se forslaget fra Global Witness: http://www.globalwitness.org/pages/en/definition_of_conflict_resources.html

[22] Denne ble nedsatt som en uavhengig kommisjon av Verdensbanken og World Conservation Union. Kommisjonens sluttrapport konkluderte med at store dammer har gitt et betydelig bidrag til menneskers utvikling, men for ofte til en unødvendig høy pris, spesielt for berørte lokalsamfunn og miljøet. Store demninger har mislyktes i å gi så mye strøm og vannforsyning som lovet. Kommisjonens anbefalinger skal redusere faren for at fortidas feil gjentas: http://www.dams.org/ 

 

[23] Fra ForUMs rammeplan 2008-2009: http://www.forumfor.no/Om_ForUM/Rammeplan/index.html

[24] Dette var ForUMs høringsinnspill til Stortingsmelding 13 (Utviklingsmeldingen 2009)

[25] De norske retningslinjene ligger her: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/defenders.pdf