Borghild Tønnessen-Krokan, rådgiver, Forum for utvikling og miljø (ForUM)
Wenche Fone, leder i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp
Roger Pedersen, leder for politikk og påvirkning i Redd Barna
Markus Nilsen, leder i Changemaker
Arrestasjonen av den våpenhandleren Viktor Bout skapte store overskrifter internasjonalt. Bout, som ble kalt «dødens kjøpmann», er antatt å ha fraktet store mengder våpen til ulike sider av brutale konflikter verden over med sitt private fraktselskap.
Da Sovjetunionen kollapset, mistet våpenfabrikkene i øst kunder. Som det beskrives i filmen Lord of War, som skal være løselig basert på Bouts liv, utnyttet våpenhandlere som Bout denne situasjonen og det midlertidige maktvakuumet.De sørget for at Kalashnikovs og andre sovjetiske våpen til røverpriser forsynte borgerkriger i Afrika og andre steder. Bout forsynte blant annet beryktede Charles Taylors Liberia med våpen.
Dødens kjøpmann solgte også til USA i Irak. Han fløy alt som ga inntekter, fra opprørere så vel som regjeringsstyrker. Viktor Bout opererte ikke minst i gråsonene og utnyttet hull i lovgivningen. Det er han dessverre ikke alene om.
Som den internasjonale Røde Kors-komiteen har påpekt er våpen trolig det eneste lovlige produktet som er designet for å skade mennesker. Likevel er våpenhandelsbransjen lite regulert sammenlignet med andre bransjer. Mange våpen som havner på det ulovlige markedet har vært lovlige, produsert i Vesten, kanskje også i Norge. Handelen er fragmentert, og det finnes i dag et lappeteppe av ulike avtaler og reguleringer. Smutthull gjør at våpen finner veien inn i konfliktsoner til tross for våpenembargoer.
Denne ukontrollerte våpenflyten skaper frykt, ødeleggelser og lidelser rundt om i verden. I tillegg overbelastes helsevesenet i land der ressursene er alt for knappe.Millioner av mennesker har mistet liv og lemmer. Mange lever bokstavelig talt i minefelt. Håndvåpen tar flest liv, og kalles derfor ofte for de fattiges masseødeleggelsesvåpen.
Barn rammes av håndvåpen – og bruker dem. Jenter og kvinner i DR Kongo og andre steder voldtas av gjenger med våpen, ofte som ledd i en bevisst krigsstrategi. Fattige, arbeidsledige unggutter uten framtidsutsikter kjøper våpen billig for å få penger og innflytelse, for eksempel i narkoinfiserte Mexico og Colombia, eller i utpinte Somalia, som er et av verdens fattigste og samtidig mest bevæpnede land som bidrar til å destabilisere hele Øst-Afrika. Hvem gjorde disse våpnene tilgjengelig?
Stadig flere land innser at fraværet av felles internasjonale standarder for våpenhandel bidrar til å forlenge og forverre konflikter, drive mennesker på flukt og bidrar til korrupsjon, fattigdom kriminalitet og terrorisme. Dette undergraver fred, menneskelig sikkerhet, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling.
Den 12. juli i FNs hovedkvarter i New York starter forhandlingene om en internasjonal, juridisk bindende avtale for å regulere handelen med konvensjonelle våpen, Arms Trade Treaty (ATT). Sammen med den Control arms-kampanjen, som sammen med nobelprisvinnere har drevet fram forhandlingene, arbeider norske organisasjoner for å få en sterk og effektiv ATT i 2012 som kan tette igjen smutthull og redde liv. Det haster: Væpnet vold tar 2000 menneskeliv hver dag.
I fjor var det bare Zimbabwe som var imot FN-forhandlinger om en våpenhandelsavtale, etter at Obama reverserte forgjengerens politikk. Det er altså et sterkt momentum. Men arbeidet med å få en effektiv avtale blir svært krevende. Det er sterke sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser involvert, og USA har insistert på at forhandlingene skal være basert på konsensus. Vi kan risikere at de som vil minst får bestemme mest.
Vi har forhåpninger om at Norge spiller en aktiv og progressiv rolle framover for å få statene til raskt å diskutere substans. Norge bør lede an for en sterk og omfattende konvensjon som tetter igjen eksisterende smutthull og bygger på – og er i samsvar med – staters forpliktelser i forhold til internasjonal rett inkludert menneskerettigheter, internasjonal humanitær rett og FN-pakten, og ivaretar hensynet til bærekraftig utvikling, fred og stabilitet. Etter innsatsen for forbudet mot landminer og klasevåpen er forventningene til Norge store.
Hvis vi ser på det store bildet produseres våpen primært i rike land og rammer fattige i sør hardest. USA er den desidert største våpeneksportøren, etterfulgt av de andre faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd som samtidig har hovedansvaret for å bevare fred og sikkerhet i verden: Storbritannia, Russland, Frankrike og Kina. Og Tyskland.
Men fredsnasjonen Norge er også en betydelig eksportør av våpen, våpendeler og ikke minst ferskvaren ammunisjon, og eksporterte i fjor for 4,8 milliarder kroner. For ikke å risikere at norske våpen havner på uønskede hender må Norge styrke kontrollen og feie for egen dør. Norge kan starte med å innfri Soria Moria II-løftene om å innføre sluttbrukererklæring for salg av våpen til alle land, og også bedre merkingen av norske våpen og ammunisjon. Gjennom å gå foran kan Norge inspirere andre stater til sterkere nasjonal innsats for en tryggere verden. Vi har ingen tid å miste.