Zambia er ikke et unikt tilfelle, dessverre. I flere tiår har flernasjonale selskaper utvunnet naturressurser fra en rekke afrikanske land, samtidig som de i stor grad har unngått å betale skatt. Det forklarer hvorfor den største pengestrømmen går ut av Afrika, og det er snakk om kolossale beløp. Samlet er verdiene som går ut av Afrika anslått å være mer enn ti ganger større enn den samlede bistanden til kontinentet.

Kapitalflukt til skatteparadis

Som vist i filmen, satt Zambia igjen med 3 prosent av eksportverdien for kobber. Resten av verdiene ble ført ut av landet og skjult i skatteparadis. Selskapene, og de korrupte elitene som er involvert, skjuler enorme verdier i skatteparadiser. Noe føres ut ved å fakturere kunstig høye utgifter til for eksempel patentrettigheter eller konsulenttjenester til mor- eller søsterselskaper med postadresse i skatteparadis.

Men det er også tilfelle at mange utviklingsland har mangelfulle skatteregelverk eller kapasitet til å overvåke skatteunndragelse. En tredje årsak er at selskapene ofte har klart å forhandle fram kontrakter med utviklingslands myndigheter, som gir selskapene svært gode skattebetingelser. Afrikanske land konkurrerer ofte om å tiltrekke seg utenlandske investeringer og underbyr hverandre i «gode vilkår». Utenlandske selskaper kan oppnå avtaler skattefritak i åresvis.

Dette er dokumentert i en serie rapporter av Mark Curtis, blant annet fra Tanzania, hvor det beregnes at landet går glipp av skatteinntekter i størrelsesorden $847 millioner - $1.29 milliarder årlig. Tilsvarende tall oppgis for Kenya, i Tax Competition in East Africa. Problemet gjelder ikke bare selskaper i gruveindustrien, men også i de fleste andre næringer. For eksempel betalte det største bryggeriet i Afrika (SABMiller) ingenting i skatt til Ghana i 2010, som dokumenter av ActionAid og omtalt i The Guardian.

Hva kan gjøres?

Som et første skritt på veien må myndighetene innføre land-for-land-rapportering, som gjør det obligatorisk for at selskapene å rapportere tall for inntekter, utgifter, skatt, produksjon og investeringer, for hvert enkelt datterselskap i hvert land de opererer. Med denne informasjonen tilgjengelig kan man få synliggjort skatteunndragelse og få en diskusjon av hva som ville vært passende skattebidrag fra selskapene. Finansdepartementet utreder nå et lovforslag om land-for-land-rapportering, som regjeringen sier skal innføres fra 2014. ForUM forventer at dette forslaget blir bedre enn det som er til vurdering EU, som bare vil be selskapene rapportere på innbetaling til myndigheter for lisenser o.l. i utvinningsindustrier. Norge må innføre noe som gjør noe med kapitalflukten, ikke bare med korrupsjon.

Det er også viktig å styrke utviklingsland makt og evne til å kreve høyere skatter fra utenlandske selskaper som opererer i landet. Ved å lage lover og regelverk som gjelder for alle, vil myndighetene slippe å sitte presset i kontraktsforhandlinger med enkeltselskaper. Som kommentert av utviklingsministeren på NRK Ytring, etter dokumentarfilmvisningene, hjelper Norad i dag til med å bygge opp skatteadministrasjoner og regelverk i «skatt for utvikling» programmet. Dette har vi oppfordret utviklingministeren i svarinnlegget Et enkelt tiltak mot fattigdom hos NRK Yring tirsdag denne uka.

Men Norge kunne gjøre mer. For eksempel burde utviklingsministeren sørge for at Norfund, som investerer norske bistandskroner i utviklingsland, ikke bruker skatteparadis. Når Norfund velger å bruke skatteparadis som Mauritius og Guernsey for direkteinvestering i landbruk, og mange andre for sine fondsinvesteringer, bidrar Norfund til at skatteparadisene fortsetter å leve godt på å tilby hemmelighold og skatteunngåelse. Og vi får ikke vite hvor mye penger som er tjent, skattet, eller ført ut av utviklingslandene som investeringene egentlig har skjedd i. Det kan være at de faktisk ikke sitter igjen med nesten ingenting, slik som Zambia.