Solheim er til stede og rapporterer fra Doha:

- Arbeidet går faktisk stort sett framover, selv om det stadig er skjær, for ikke å si torpedoer i sjøen.

De bortimot 17 tusen delegatene, observatørene og journalistene har, i følge Solheim, begynt å bli husvarme i Dohas enorme konferansesenter kalt QNCC. 

- De farter rundt mellom møterom og gjennom korridorer, og snapper kanskje med seg en kaffekopp og et smørbrød i forbifarten. De har blitt enige om agendaer for alle prosessene, og slått fast hvor frontlinjene ligger. Nå venter vi bare på at de store debattene skal spisse seg til, sier Solheim. 

- De fleste ønsker at dette møtet i det minste skal huskes som der den andre forpliktelsesperioden for Kyotoprotokollen ble endelig vedtatt, fortsetter Solheim, 

Somler

Uenighetene i disse Kyotoprotokollforhandlingene er ikke så uoverkommelige som tidligere, selv om det enda ikke er enighet om hvor mange år forpliktelsesperioden skal løpe.

- Problemene oppstår når de forskjellige prosessene sees i sammenheng, a balanced outcome, som amerikanerne kaller det. Det betyr nemlig at blant annet den grunnleggende uenigheten om hvordan, og hvor mye, USA og Kina og andre skal kutte i sine utslipp vil få innflytelse på Kyoto-forhandlingene. Dermed somler partene med å komme til enighet om det som gjenstår i Kyotoprotokollen, for å bruke faren for en eventuell fiasko på dette området som et pressmiddel for å få til mer i form av løfter eller intensjoner om større utslippsreduksjoner for de som står utenfor Kyoto, sier Solheim.

Og mer ambisjon og trøkk er virkelig nødvendig når landene melder inn hva de har tenkt til å gjøre for å redusere sine utslipp (industrilandene) og redusere veksten i sine utslipp (utviklingsland), mener Solheim. 

Sukk og akk

- Det er jo nærmest skammelig når man hører for eksempel om Canada, som melder at deres utslipp trolig vil øke som en konsekvens av full fart i oljesandutvinningen. For ytterligere å løfte stemningen sier de også at de ikke har noen planer om å øke bidragene til finansiering av klimatiltak. Et annet eksempel kan være «utviklingslandet» og vertslandet Qatar, som slipper ut omtrent dobbelt så mye CO2 pr innbygger som USA, men ikke har meldt inn noen form for plan eller mål for å redusere utslippene, sukker Solheim.

Han mener at det fram mot helga vil det spisser seg til og temperaturen stige, og til uka kommer det et betydelig antall ministre til høynivådelen. 

- Da kan vi også håpe og tro på at det vil bli forkynt noen innrømmelser, og at det blir vist det nødvendige mot som skal til for å få noen gode vedtak på plass, avslutter Solheim.

Les også Arvid Solheims artikkel i Miljømagasinet Putsj: Polen lager plunder som kan føre til en total kollaps på klimaforhandlingene.