Målestokken for om Doha kan regnes som vellykket eller ikke, er hvorvidt partene greier å vedta en ny forpliktelsesperiode for Kyotoprotokollen. På forhånd trodde man at dette skulle bli ganske greit å få til, men nå har det oppstått problemer.

Polen, har fra den gang det var et Østblokkland og ikke med i EU, et stort overskudds av utslippskvoter. De fikk de fordi utslippene ble beregnet etter nivået i 1990, men etter 1990 da muren falt, mistet Polen store mengder av sin gammeldagse og forurensende industri, og utslippene gikk dramatisk ned. Det resulterte i store mengder omsettelige kvoter, som de ikke har kunnet selge. Nå vil de fremdeles trekke disse millioner av tonn CO2 med seg inn i den nye Kyotoprotokoll-perioden, for at de selv skal kunne slippe ut så mye de vil, og kanskje selge de resterende kvotene, dersom noen vil ha det.

Uenighet om kvoteordning

Det er bare Polen som insisterer på dette innen EU, og de er utsatt for et sterkt press for å bøye av. Resten av EU mener nemlig at man skal slette alle overskuddskvoter ved inngangen til en ny periode, og har også sagt at EU vil ikke kjøpe kvoter fra de gamle østblokklandene for å dekke sine forpliktelser i den nye perioden.

Utviklingslandene, med Kina i spissen, vil ikke akseptere en ny forpliktelsesperiode dersom noen land skal tillates å fortsette med den skjevfordelingen som overskuddskvotene medfører. Hele Kyotoprotokollen 2 står i fare for å havarere på dette spørsmålet. Nå blir det trolig opp til EUs klimakommisær Connie Hedegaard og Polens miljøminister, som begge lander her om noen dager, å greie ut i denne floken.

Et annet alvorlig problem har oppstått i forhandlingene om REDD+. Der har Brasil har overrasket mange ved å få med seg en lang rekke utviklingsland på å nekte å akseptere uavhengig kontroll av om de virkelig bevarer så mye karbon i regnskogen de beskytter som de sier. Ettersom utbetalingene skal være basert på dokumenterte resultater i form av bevart regnskog og eller karbon, er det et absolutt krav fra bl.a. Norge at det skal være en skikkelig uavhengig kontroll. Så nå er det full stopp i det som skulle være relativt enkelt.

Mindre motstand

Når det gjelder langsiktig finansiering av klimatiltak, er industrilandene like fastlåst i sin motstand mot å forplikte seg til noe som helst annet enn å respektere Københavnavtalen som sier at man innen 2020 skal ha nådd en årlig overføring til tilpasning og utslippsreduksjoner på 100 milliarder US$. Noe som er lite betryggende for utviklingsland som allerede nå trenger penger til å tilpasse matforsyning og infrastruktur et endret klima, og bygge opp en energiforsyning og transportsystemer som ikke er avhengig av fossilt brensel.

Når det gjelder utslippsreduksjoner har ikke industrilandene noe nytt å tilby. Og det lille de sier de skal kutte, er langt unna det som skal til for at de skal ta sin del av de reduksjoner som skal til for å unngå en global oppvarming på mer enn 2C. Og som «to add insult to injury», nekter bl.a. USA å gå med på at man skal ha felles måle og rapporteringsregler, for å kunne sammenligne resultater fra de forskjellige landene.