Etter en ukes klimaforhandlinger og samtaler i Bangkok ble møtet avsluttet med stor uenighet om hvordan COP 18-konferansen i Doha i november/desember skal gjennomføres. Industrilandene ønsker at alle de forskjellige forhandlingsprosessene på undertemaer til den såkalte Bali Action Plan skal avsluttes i Doha, om man er enige eller ikke, mens utviklingslandene er bekymret for at det vil stanse eller forsinke arbeidet med de virkelig vanskelige punktene.
I 2007 ble man i UNFCCC enige om Bali Action Plan, et rammeverk for forhandlinger som skulle lede fram til «den store klima-enigheten» og en ny avtale i København i 2009. Dette lyktes man som kjent ikke med i København, og forhandlingene i det såkalte LCA-sporet, som ser på implementering, fortsetter stadig.
I løpet av årene som har gått siden den gang har en del motsetninger blitt ryddet bort eller man funnet en løsning alle kan leve med. Blant annet har det blitt opprettet noen institusjoner som skal være nyttige i arbeidet for å øke utviklingslandenes motstandskraft mot klimaendringene. Viktigst er kanskje Det grønne klimafondet (som imidlertid ikke vil være i stand til å utbetale penger til klimatiltak før i 2014.) I forhandlingene har også viktigste spillereglene for en REDD+ ordning kommet på plass, men enighet om finansing mangler fortsatt.
Store konfliktmuligheter
I Durban i desember ble man enige om å sette i gang et nytt forhandlingsspor, for å få vedtatt en ny avtale i 2015. Det ble også vedtatt å avslutte LCA-sporet, gjennom å komme til enighet om beslutninger (såkalt reach the agreed outcome) på alle punktene i Bali Action Plan. Det viser seg imidlertid at dette kan tolkes på flere måter dersom man ikke kommer til enighet om det ene eller det andre punktet.
Det er for eksempel ganske sikkert at det ikke blir noen avtale i Doha som sikrer en oppskalering av klimafinansiering til 100 milliarder dollar per år, og det er også umulig at de blir enige om å redusere industrilandenes utslipp med 30-40% innen 2020. I de tilfellene mener mange utviklingsland at da får man bare fortsette å forhandle i LCA ett eller flere år, til man kommer til en enighet. Industrilandene derimot er krystallklare på at de vil avslutte dette sporet, som skulle vært avsluttet i København, og så får de heller overføre diskusjonene til andre steder og prosesser. Det er et relativt ullent scenario som utviklingslandene ikke fester tillit til og de er redd for at man for eksempel får et hull i klimafinansieringen etter 2012. Mulighetene for at dette blir en stor konflikt i Doha er absolutt til stede.
Godt arbeid med Kyotoprotokollen
En god ting man har fått til er at det er gjort godt arbeid som kan bidra til at den andre forpliktelsesperioden for Kyotoprotokollen (KP2) blir underskrevet i Doha. Beklageligvis er det en god del land som har trukket seg ut, og noen som enda sitter på gjerdet, men ikke minst for symbolverdien vil det være en stor seier for klimaet å få KP2 på plass. Og for hele regelverket for å måle utslipp, for CDM, og for Tilpasningsfondet, er det viktig at KP fortsetter.
I arbeidet med den nye avtalen, og diskusjonene om hvilke utslippsreduksjoner og andre tiltak som må gjøres før den nye avtalen trer i kraft i 2020, ble det i det minste gjennomført konstruktive samtaler, som kanskje er med på å berede grunnen for mer konkrete forhandlinger i årene som kommer. Dette er et stort framskritt fra møtet i Bonn i vår, der man brukte to uker på å kjempe om dagsorden.
Det er ganske sannsynlig at det klimaforhandlingene videre framover går som det pleier, - at landene har god tid til å være helt uenige, fram til det plutselig haster veldig for å bli enige til utgangen av 2015. Da først kommer kanskje de gode kompromissene på bordet, og forhåpentligvis har da politikerne i de store utslippslandene da innsett at det må drastiske tiltak til for å redde klimaet vårt, og at det bare blir dyrere og dyrere jo lengre man venter.
Følg med til Doha i november!
Les tidligere oppdateringer fra klimaforhandlingene i Bangkok: