I år har verden en historisk mulighet til å forby uansvarlig våpenhandel. I juli møtes FN for å forhandle fram en internasjonal avtale som regulerer handelen på våpen. Norge har hele tida vært en viktig pådriver for at denne avtalen skal bli effektiv, omfattende og forpliktende. Hvorfor nøler da Norge med å sende en toppdelegasjon til forhandlingene?

I møte med Forum for utvikling og miljø og andre organisasjoner nylig, bekreftet statssekretær Gry Larsen i Utenriksdepartementet at Norge vil kjempe for en sterk avtale basert på menneskerettigheter og internasjonal rett, og som også omfatter håndvåpen og ammunisjon. Larsen var derimot noe vag på hvorvidt Norge ville delta med politisk deltagelse på forhandlingene i juli.

Dersom Norge og Gry Larsen mener alvor når de sier at Norge skal jobbe for en sterkest mulig avtale, må de også bruke de sterkeste virkemidlene. For at en internasjonal våpenhandelsavtale skal bli best mulig og få størst mulig gjennomslagskraft, må de mest progressive landene vise at dette er prioritert fra politisk ledelse, og en måte å gjøre det på er ved selv å være til stede. Det er mange stater som ønsker en svak avtale eller ingen avtale, og det er derfor viktig at stater som Norge nå viser verdens regjeringer at vi trenger en effektiv og sterk våpenhandelsavtale for å redde liv og levebrød.

Norge har tidligere tatt initiativ overfor andre progressive land for å spille en aktiv rolle i Arms Trade Treaty-forhandlingene. I stedet for å sitte og vente på at andre land skal bestemme seg for om deres ministre skal delta eller ikke før man bestemmer hvem som skal delta fra oss, slik Norge gjør nå, kan vi heller gå i front og sende vår utenriksminister. Slik kan Norge være en pådriver for at andre progressive land også er representert på politisk nivå.

2000 mennesker dør av væpnet vold hver dag, og FN-forhandlingene i juli er en «once in a lifetime»-mulighet for å få på plass en avtale som kan spare liv ved å regulere verdens våpenhandel. Nå har Norge mulighet til å vise styrke og å være et av landene som går i front for en slik avtale. Da må man satse fullt og sende en politisk sterk delegasjon til New York i juli. Hvorfor nøler Norge med dette?

Dette innlegget sto på trykk i Dagsavisen 8. juni 2012.