(Innlegg på trykk i VG, torsdag 13. juni 2013)

Mens våpen strømmet inn i Syria forrige uke, ble verdens første våpenhandelsavtale undertegnet i FN av over 70 land. At kun Syria, Iran og Nord-Korea stemte imot, sier det meste.

Syria er et grufullt eksempel på hva som skjer når global våpenhandel er ute av kontroll. Ifølge FN er 80.000 mennesker drept siden mars 2011. Halvannen million menn, kvinner og barn er jaget på flukt. Tross protester har Russland i årevis solgt våpen til Syrias brutale regime, og opposisjonen forsynes med våpen fra Qatar og Saudi-Arabia. Nå har også EU opphevet forbudet mot å selge våpen til Syria. Landet ligger i grus, de regionale ringvirkningene er dramatiske og behovet for en politisk løsning er akutt.

Banebrytende

Den banebrytende våpenhandelsavtalen, Arms Trade Treaty, forplikter Norge og andre stater til blant annet å avslå våpensalg når det er stor risiko for at våpnene vil bli brukt til å begå menneskerettighetsbrudd eller andre overgrep mot sivile - nettopp slik vi ser i Syria.

For bare få år siden ble dette ansett som urealistisk. Mange mente at hensynet til «nasjonal sikkerhet» og profitt ville trumfe andre hensyn. Den mørklagte våpenhandelen står for hele 40 prosent av korrupsjonen i verdenshandelen. Nå har omsider de fleste land innsett at det er for farlig med våpenhandel ute av kontroll. Og at det ikke bør være lettere å importere våpen enn bananer.

Et overveldende flertall satte foten ned for skruppelløs våpenhandel da de stemte for Arms Trade Treaty 2. april, etter flere års forhandlinger. Blant disse var USA, verdens største våpeneksportør, som under president Bush stemte imot at FN skulle starte forhandlinger om en våpenhandelsavtale. President Obama trosset motstanden fra landets mektige våpenlobby.

Skjerpings på hjemmebane

Avtalen trer i kraft etter at 50 land har ratifisert den. Det forventes at Norge vil ratifisere avtalen etter sommeren og sette høye standarder for implementering. Det minste Norge kan gjøre nå er å skjerpe kontrollen med egen våpeneksport. Norge har strengere våpeneksportregler enn mange andre land, men det betyr ikke at kontrollen er god nok.

Tre eksempler: I årevis har Norge solgt krigsmateriell til det undertrykkende regimet i Saudi-Arabia, tross protester. En norsk våpenprodusent kan også omgå de norske reglene ved å opprette en fabrikk i utlandet. Norge krever heller ikke såkalt sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte, selv om regjeringen i Soria Moria II-erklæringen forpliktet seg til dette. Vi har ingen garanti for at ikke våpnene havner på avveie og blir brukt i strid med både det norske regelverket og den nye våpenhandelsavtalen. Hvorfor ser Regjeringen ut til å leve godt med det? 

Det gjenstår å se hvordan landene vil etterleve avtalen, og hvordan de vil forsøke å lure seg unna. Og våpengiganter som Russland, Kina og India forventes ikke å slutte seg til avtalen. Likevel har man med våpenhandelsavtalen etablert en viktig internasjonal norm som kan bli politisk kostbart å bryte, slik tilfellet var med forbudene mot landminer og klasevåpen som Norge også gikk i bresjen for.  

Dersom statene overholder forpliktelsene, vil avtalen kunne bidra til å forhindre grusomheter lik de vi nå er vitne til i Syria. Norge, som en av verdens ledende våpeneksportører, må gå foran med et godt eksempel.

Andrew Preston, daglig leder i Forum for utvikling og miljø (ForUM), og Borghild Tønnessen-Krokan, fagrådgiver i ForUM