Bakteppet for forrige ukes klimaforhandlinger i Bonn var ganske alarmerende: For første gang på tre millioner år har atmosfærens innhold av CO₂nesten passert 400 ppm - som betyr at vi er på vei til en global temperaturøkning på mer enn to grader. En nylig rapport fra Verdensbanken hevder at det er sannsynlig at vi går mot en global gjennomsnittlig temperaturøkning på fire celsiusgrader innen utgangen av dette århundret.

Slike dramatiske nyheter burde jo ryste klimaforhandlerne og deres hjemlige regjeringer skikkelig, og spore dem til raske og dramatiske grep for å bringe utslippsveksten under kontroll. Men dessverre - det skjedde ikke.

Mye snakk
Forhandlingene rundt Durban-plattformen, omtalt som ADP-forhandlingene, har en dobbel hensikt: 1) å definere form og innhold i en ny klimaavtale som skal gjelde for alle verdens land, og som skal ta over etter Kyotoprotokollen i 2020, - og 2) å fremme forhandlinger og tiltak som kan få utslippslandene til å redusere sine utslipp i perioden før 2020. De rike landene skal forplikte seg til å skaffe de 100 milliarder dollar per år i klimafinansiering som har blitt lovet.

Hittil har forhandlingene vært holdt på et lite ambisiøst nivå, hvor målet har vært å føre uforpliktende samtaler og meningsutvekslinger om hvordan en slik avtale skal kunne se ut, hvem som skal forplikte seg til hva, og så videre. Møtet i Bonn fortsatte denne praksisen. Til tider virket det mest som et stort seminar. Eksterne eksperter var kalt inn for å belyse en rekke tekniske ting, og landene fortalte hverandre om alt de gjør for å redde klimaet, og hvorfor alle de andre landene burde gjøre mye mer.

En positiv utvikling er at alle, selv USA, bruker ordet «equity» i sine innlegg og ser det som et tema som en ny avtale må forholde seg til.  At den enorme ulikheten i verden er et hovedproblem, er noe som også klimaforhandlingene har tatt inn over seg. Prinsippet om “felles men ulikt ansvar», som er grunnfestet i konvensjonen fra 1992, må få et nytt uttrykk. Alle land må gjøre sin del av jobben.

Det er likevel klart at de landene som har gjort seg rike gjennom å brenne kull og olje i 150 år, må betale mer, og endre sin praksis mer, enn de som nettopp har kommet ut av den verste fattigdommen, som Kina eller Brasil, - eller land som fremdeles sliter med store fattigdomsproblemer, som minst utviklede land (LCDs).

Men hvordan dette skal differensieres i en ny avtale, er veldig langt fra å konkretiseres, selv om man altså har begynt å snakke seriøst om hvordan de forskjellige land kan tenke seg å løse denne knuten.

Les også: Veien videre etter Rio+20.

«Pledge and Review»
En tendens som ser ut til å feste seg i disse forhandlingene, er at det går mot et system der hvert enkelt land melder inn til konvensjonen hvor mye de vil redusere sine utslipp med i en gitt periode, uten at nødvendigvis summen av alle lands reduksjoner tilsvarer IPCCs anbefalinger. Denne «Pledge and Review»-metoden er det motsatte av det som var strategien når man designet Kyoto-protokollen. Da bestemte man hvor mye verdens samlede utslipp måtte reduseres, og så fordelte man dette på de land som måtte redusere sine utslipp.

«Pledge and Review» gir ingen garanti for at kuttene vil være tilstrekkelige for å nå målet. Nettopp derfor er det en økende forståelse for at det må legges inn i avtalen en jevnlig revisjon av alle lands forpliktelser, slik at man kan øke ambisjonsnivået, ettersom den politiske forståelsen av at det er tvingende nødvendig å gjøre noe - stiger. 

"Show me the money!"
De to møtelederne i ADP-prosessen, Dovland fra Norge og Mauskar fra India, var fornøyde med møtet i Bonn forrige uke. De uttalte begge at de er styrket i sin overbevisning om at man er på rett spor for å bli ferdig innen 2015.

Mange var imidlertid misfornøyde med at dette møtet ikke ga noen som helst indikasjoner på hvordan man skal få mobilisert 100 milliarder dollar per år. "Vi har ikke fått mer klarhet i hvem som skal sørge for disse pengene", sa Tracy Carty i Oxfam UK. Industrilandene snakker stadig om viktigheten av private midler, investeringer fra næringslivet, «innovative finansieringskilder» - alt for å vri seg unna belastninger på offentlige budsjetter. Men dersom ikke det kommer klare signaler fra giverlandene om at pengene vil komme på bordet, er det ganske sikkert at utviklingslandene blokkere forhandlingene. Et løfte ble gitt i København, og det er på tide å leve opp til det.

ADP-forhandlingene fortsetter i Bonn fra 3. juni, hvor ForUM også vil være tilstede. Det stilles nå klare krav om at de må tas konkrete skritt mot en ny avtale.