Noen hovedpunkter fra innledningene og den etterfølgende debatten:

Kvoteprisen i ETS er i dag katastrofalt lav, og ligger på omkring 4,50 Euro pr tonn CO2. Det er alt for lavt til å drive industrien til innovasjon i retning av mindre utslipp pr produsert enhet, og oppmntrer ikke til store investeringer i energieffektivisering. Siden prisen påvirkes av etterspørselen, vil en måte å drive prisen opp på være å kansellere en stor mengde kvoter veldig fort - i størrelsesorden milliarder av tonn CO2. Innlederne på seminaret var imidlertid ikke enige om det er en god strategi. Schjølset fra Point Carbon mener det er behov for å eliminere to milliarder kvoter. En fare ved å eliminere store mengder kvoter er at det kan lede til stor uro i industrien og minkende tillit til EU’s evne til å opprettholde forutsigbare rammevilkår for næringsliv, - og dermed skape grobunn for karbonlekkasje. Det betyr at industri med betydelige utslipp flytter produksjonen til land uten kvotereguleringer for å redusere kostnader.

Prisen vil imidlertid trolig ikke falle ytterligere, blant annet fordi industrien regner med at det alltid vil eksistere et kvotemarked, og fordi dagens kvoter ikke har utløpsdato. Dermed kan en bedrift kjøpe kvoter billig i dag og slippe ut CO2 om 5-10 år, når prisen for å slippe ut kanskje har gått opp betydelig.

Backloading

Et tiltak som diskuteres i EU i dag, som alternativ til eller supplement til å kansellere kvoter (senke taket), er såkalt backloading. Det betyr at man flytter utslippstillatelser mot slutten av perioden. Bedriftene kan få begrenset sin mulighet til å slippe ut i henhold til sine kvoter i dag, mot at de kan øke sine utslipp mot slutten av den nåværende Kyoto-perioden, (2013-2020). Det er bare en utsettelse av problemet. I neste omgang kan de samme kvotene bli kansellert, om medlemslandene i EU i mellomtiden blir engie om nødvendigheten av å stramme inn på markedet.

Årsaken til de lave prisene er i all hovedsak at ambisjonsnivået angående raske reduksjoner i verdens klimagassutslipp er for lavt. Dersom landene gjennom forhandlinger i klimakonvensjonen kommer til enighet om et felles tak for verdens utslipp, og hvordan denne byrden skal fordeles mellom stater, vil prisen raskt stige igjen. EU skal presentere et nytt mål for for sitt eget klimaarbeid den 27. mars. Dersom man da hadde offentliggjort et mål om 40 prosent reduksjon innen 2030, vil det vært med på å drive prisene opp igjen. (I en pressemelding 27.3 melder EU at man vil gjennomføre en intern konsultasjonsprosess, med tanke på muligens å endre målene som er satt.

I CDM-markedet (Den grønne utviklingsmekanismen) er prisene enda lavere, noe som gjør at bunnen har falt ut av hele det markedet. Når så i tillegg en del land unilateralt har bestemt seg for å unngå å kjøpe CDM-kvoter fra noen typer virksomheter, som for eksempel destruksjon av HKFK23 eller sk. «superkritiske kullkraftverk» som er litt mindre forurensende en vanlige kullkraftverk, er hele legitimiteten til systemet i fare.

Feilet på teknologioverføring

CDM systemet har også vært preget av diskusjonene om hva som er baseline for å regne addisjonalitet, noe som er et krav for at CDM-status skal innvilges. CDM har videre feilet i å fungere som en kanal for teknologioverføring til land i sør, det alt overveiende som blir finansiert er velkjent og velbrukt teknologi.

Det er også kun 1,5% av CDM-prosjektene som har gått til land i Afrika, noe som gjør at utviklingseffekten i fattige land er ganske minimal. Et grunnleggende problem med CDM er at man har to mål for ordningen, som til dels står i strid med hverandre: Det ene målet er å finansiere og oppmuntre til tiltak som gir utslippskutt, og det andre målet er å bidra til bærekraftig utvikling. Interessene til kjøperne er billige utslippskutt, ikke bærekraftig utvikling. Ofte er det ikke sammenheng mellom disse to. CDM-ordningen vil trolig forsvinne dersom ikke prisen kommer over 5 Euro på sikt.

En interessant opplysning er at CDM-finansiering til vindkraft i Kina ble stoppet for noen år siden, på grunn av Kinas store subsidier til sektoren. Likevel har vindkraftsektoren i Kina vokst voldsomt, og i fjor ble det installert mer vindkraft enn kullkraft i Kina. CDM var instrumentell i begynnelsen for å komme i gang med utbyggingen, men kunne så fases ut.

Markedsbaserte virkemidler generelt gir liten mulighet til å spisse innretning av støtten mot bestemte teknologier eller aktiviteter, mens tiltak finansiert direkte, enten bilateralt eller vi FN-systemet, kan gå direkte til å bygge institusjoner og forvaltning som skal sørge for å legge til rette for bærekraftig utvikling.

Kvotemarked

Det finnes mange typer kvotemarkeder i verden i dag. EU har laget sitt sitt eget kvotemarked, ETS. I tillegg finnes det en rekke alternative kvotemarkeder, (to i USA, Australia, Sør-Korea - Kina kommer i 2015) og etterhvert vil disse markedene måtte harmoniseres og få et felles regelverk og MRV-system. SBSTA, det tekniske underutvalget under Klimakonvensjonen, har begynt en diskusjon om harmonisering av kvotemarkedene. Det diskuteres å innføre et globalt register for transaksjoner for å unngå dobbelt bokføring. WB (Verdensbanken) har etablert et program for å utveksle erfaringer og lage felles regler for kvotehandelssystemer (Partnership for Market Readiness (PMR).

Norge og mange andre vestlige land er helt avhengige av et kvotemarked for å oppfylle våre ambisiøse klimakutt-mål. Det viktigste markedet for Norge er det europeiske ETS, samt den grønne utviklingsmekanismen CDM. Et snevert mål om inkrementelle utslippsredukjoner, dvs gradvise forbedringer av eksisterende teknologier og prosesser, vil imidlertid være med på å trekke fokus bort fra de store diskusjonene som er viktige på nasjonalt plan. De store endringene som er nødvendige er må skje gjennom å legge om økonomien og utviklingspolitikken radikalt, i retning av en mer bærekraftig utvikling.

REDD for regnskogen

15% av de totale utslipp i verden kommer fra skogødeleggelse, stort sett er det bare energisektoren som slipper ut mer. REDD, en finansieringsordning som skal belønne tropiske land for å bevare sin regnskog, er veldig viktig for å få ned disse utslippene. Det er også svært viktig for det biologiske mangfoldet bl.a. gjennom at ordningen gjør trær mer verd levende enn døde.
REDD+ ordningen, som skulle mobilisere privat kapital til regnskogsbevaring, fikk også et skudd for baugen av finanskrisa. Offentlig finansiering er ikke på plass, og det er ingen enighet om hvordan privat finansiering skal kunne finne sted..

Fase en og to av REDD består av kartlegging og oppbygging av kontrollorganer og -systemer. Alle REDD-landenebefinner seg i disse fasene nå. De er avhengige av at store donorer trer inn med betydelig finansiering fra offentlige midler. I fremtiden vil fase tre åpne for markedsbaserte løsninger, men vi er langt fra der enda. For å få et stort nok volum til å beskytte mesteparten av verdens gjenlevende regnskog, må man få på plass privatsektor finansiering, både obligatoriske og frivillige ordninger. ETS tillater ikke kjøp av eventuelle skog-kvoter som måtte komme på markedet, inntil 2020. Andre markeder som Australia California er åpne for REDD-kvoter.

Noen konklusjoner fra møtet:

• Kvotesystemer for kjøp og salg av utslippsrettigheter har kommet for å bli de fleste steder i verden, inkludert mange delstater i USA, selv om det internasjonale regelverket for handel mellom nasjonale og regionale markeder ikke vil materialisere seg på mange år enda.
• Prisene vil imidlertid trolig holde seg lave, siden forhandlingene under UNFCCC går langsomt og ikke tar de nødvendige grep for å redusere verdens utslipp kraftig og raskt. Lave ambisjoner gir lave priser gir lave utslippsreduksjoner.
• Høyere ambisjoner ville gi høyere pris og lavere utslipp.
• Videre er det også klart at kvotesystemer (cap&trade) er viktig, men ikke nok for å få ned verdens galopperende utslipp av klimagasser, det finnes strukturelle utfordringer og motstand mot endringer som krever andre og hardere virkemidler.