6-800 representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner, den internasjonale fagbevegelsen, og organisasjoner for kvinner, ungdom og urfolk forlot i dag torsdag UNFCCCs klimakonferanse i Warszawa. Etter 10 dager med forhandlinger som ikke har brakt noe særlig framgang til noen av de viktige temaene som har blitt diskutert her, hadde man fått nok. De følte at det var ingen hensikt å bli på konferansen og forsøke å påvirke resultatet, når forhandlerne er så dypt plassert i sine egne posisjoner at ingenting beveger seg. 

Største flopp siden 2009?

Polen har ikke vært særlig flinke med presidentskapet på denne konferansen. På forhånd ble lite gjort for å fremme dialog og skissere mulige kompromisser, og i løpet av disse 12 dagene har mange klaget over at vertskapet har vært lite pågående med å megle, fremme løsningsforslag eller å komme med utkast til forhandlingstekster.  Og det gjorde jo ikke saken bedre at miljøvernminister Korolec, som er COP19 president og dermed den øverste ansvarlige for å få i havn et godt resultat av to uker med forhandlinger, ble sparket fra stillingen som miljøminister i begynnelsen av denne uka. Et tydeligere signal fra Polens ledelse til UNFCCC om at de er fullstendig likegyldige til konvensjonen og det den skal oppnå, kan man vanskelig tenke seg. Denne konferansen er tungt sponset av energiselskaper og andre store bedrifter som bidrar til klimagassutslippene, og Polens Finansdepartement organiserte et Kull-toppmøte samtidig som klimakonferansen pågikk. Det hele passer godt inn i Polens planer for sin energiforsyning, som skal basere seg på en storstilt utbygging av kullkraft i de neste 35 år. De snakker nesten ikke om fornybar energi eller energisparing, det er som man ikke har hørt om den tyske helomvending til fornybar energi, eller IEAs rapporter som sier at 2/3 av verdens påviste fossile energiressurser må bli værende i bakken.
Og nå ser det ut som denne konferansen kan bli klimakonvensjonens største flopp siden København i 2009, skal tro om de egentlig synes det er flaut?

Lite vilje

Et av de viktigste temaene her er langsiktig finansiering av klimatiltak, - og det har vært liten vilje til å forplikte seg til noe som helst i form av løfter om langsiktige bevilgninger. Hvordan de vestlige landene har tenkt å gjennomføre avtalen som Obama presset igjennom i København, som innebærer 100 milliarder $/år innen 2020 til klimafinansiering, er stadig helt i det blå. Det skaper ikke akkurat tillit hos utviklingslandene. Hva forhindrer egentlig at industrilandene nå setter seg sammen på et bakrom og lager en avtale seg imellom om hvordan dette skal gjøres?  - det er ingen diskusjon om hvem ansvaret hviler på, ei heller om målet som skal nås seks år fra nå.

Et annet viktig tema er forhandlingene i det såkalte ADP-sporet, altså om hva som skal stå i den nye klimaavtalen, som skal tre i kraft fra 2020.  Her har landene brukt mesteparten av tiden fram til nå på diskutere hva som skal være utgangspunktet for forhandlingene. Nå når det er et døgn igjen av møtet, ser det ut som de har begynt å bli enige om paragrafer og hele setninger, men det går veldig langsomt. Et vanskelig punkt er at u-landene, anført av Brasil, nekter å påta seg ansvar for å presentere konkrete planer for klimatiltak som kan inngå i den nye avtalene. Deres påstand om at kun Annex 1 landene må påta seg forpliktelser (det være seg utslippskutt, karbonintensitet, teknologiforbedring, tilpasning…), er direkte i strid med vedtaket fra Durban, som sier at den nye avtalen skal forplikte alle land. Det er trolig et prinsipp som industrilandene ikke vil fire på, så man får håpe at Brasil og de andre bøyer av og aksepterer at de også må være villige til å påta seg en eller annen form for forpliktelser.

I morgen fredag blir en avgjørende dag!