Når Verdensbanken låner ut penger til bedrifter som driver med finans (banker, fond etc.) skjer dette via bankens arm for privat sektor, International Finance Corporation (IFC).

IFCs investeringer er underlagt regler som er laget for å forhindre at man investerer i prosjekter som kan skade mennesker og miljø, uten at man forsøker å forhindre, minimere eller eventuelt kompensere for de negative konsekvensene prosjektet forårsaker. Disse reglene kalles Performance standards og ble revidert i 2010-2011.

Under revisjonen spilte mange av organisasjonene inn at det var svært uklart hvordan disse reglene skulle gjelde når IFC investerer i andre finansaktører, som igjen investerer i prosjekter. Altså når det blir et finansielt mellomledd i mellom IFC og selve investeringen, som ofte blander midlene fra IFC sammen med kapital fra andre kilder.

Nå har IFCs ombudsmannskontor (CAO), som har i oppdrag å vurdere om IFC følger sine egne regler, gjort en vurdering av nettopp disse investeringene via finansielle mellomledd. Etter å ha sett på flere hundre eksempler, er konklusjonen at IFC ikke har noe måte å kontrollere hvorvidt prosjektene som nyter godt av IFC-midler via et finansielt mellomledd skader mennesker og miljø eller ikke. Og at prosedyrene som IFC har for oppfølging av sine utlån ikke matcher institusjonens ambisjon om å være ledende og standardsettende for sosialt og miljømessig bærekraftige investeringer. Skal denne ambisjonen nås, må IFC utvide oppfølgingen av sine lånekunder betraktelig, for å skape varige kulturelle endringer i de finansinstitusjonene som låner penger av IFC.