På torsdagens seminar «Klimavasket bistand» spurte vi om er det en motsetning mellom finansiering til klimatilpasning, utslippsreduksjoner og utvikling. Og hva skal sivilsamfunnets rolle være i arbeidet med utvikling og klima i årene som kommer? Erik Solheim (OECD) og Henrik Harboe (UD) innledet om dette, med påfølgende kommentarer fra Ingeborg Moa (Norsk Folkehjelp) og Nina Jensen (WWF).

Har tro på nye utviklingsmål
- Alt annet enn miljø går fremover i verden. Ekstrem fattigdom er halvert, antall barn som går på skole har økt dramatisk, og de fleste andre utviklingsindikatorer peker rette veien, sa Erik Solheim, som nå er leder for OECDs utviklingskomité DAC, i sin åpningsreplikk.

- Nå må vi mobilisere for de nye utviklings- og bærekraftsmålene. Tusenårsmålene var bare for de fattige landene, mens bærekraftsmålene vil være for alle. Og det at vi samler målene for utvikling og for klima/miljø er akseptert av alle.

Solheim hadde tre hovedpoenger i sitt budskap til de rundt 60 frammøtte; han snakket om utslippsreduksjon, klimafinansiering og koalisjoner av villige for enkelttiltak.

Norge må kutte i oljen
Norge har en rolle i å redusere i klimautslipp, mente Solheim.

- Hvordan skal vi gjennomføre det enorme grønne skiftet som må til? Norge har lite påvirkning sammenlignet med store land som USA, men Norge kan gå i front. Vi må starte med å få ned norske utslipp, sa Solheim.

Klimafinansiering
- Det finnes ingen praktisk måte å skille klimafinansiering og annen bistand. Vi må ikke skille mellom investeringer i utvikling og i klima. Alle klimainvesteringer er utvikling, all støtte til utvikling må være «klimavasket». Det må svære beløp til, og de kan ikke bare komme fra bistand, sa Solheim.

Solheim trakk fram tre sentrale finansieringskilder.

- Pengene må komme via markedet slik at verdens investorer investerer grønnere. Det er her de store pengene kan komme fra. Vi trenger flere og bedre private investeringer, og man kan bruke bistanden for å fremme slike investeringer, for eksempel som risikoavlastning. For det andre må vi styrke de fattige landenes skattesystemer og få landene selv til å finne penger. Og så må vi gi mer bistand, selv om dette ikke utgjør så mye penger sammenlignet med de andre finansieringskildene.

Koalisjon av villige
Solheim mente at Oljefondet må brukes til klima og utvikling.

- Dersom Norge setter av én prosent av Oljefondet til globale investeringer innenfor ny ren energi, så vil dette utgjøre 50 milliarder kroner. Det verste som kan skje er at vi tjener litt mindre på 1% av Oljefondets investeringer. 99% går uansett til andre investeringer som bare har fokus på lønnsomhet. Selv Storebrand ligger foran Norges oljefond på dette, understreket Solheim.

Solheim ønsker en koalisjon av villige som stopper sløsing av verdens ressurser, slik som subsidier til fossile brensler.

- Disse subsidiene utgjør fem ganger mer enn bistand i verden. I Indonesia går 20% av statsbudsjettet til å finansiere fossilt drivstoff. Det er mer enn utdannings- og helsebudsjettet til sammen. Problemet er å klare å overbevise folk om at dette er feil. Dette er en veldig treffsikker subsidie for den øvre middelklasse. Vi trenger en global koalisjon som arbeider mot subsidier til fossile brennstoffer. Dersom de landene som har høye subsidier hadde fått tilført utenfra de midlene de kan spare ved å kutte i subsidiene, slik at de kan få fremgang i helse, utdanning osv før de fjerner subsidiene, ville de få folk med seg, sa Solheim.

Videre mente han at verden også trenger en koalisjon av villige for de viktigste økosystemene i verden.

- For eksempel verdens store elvesystemer som er sårbare og er helt sentrale for verdens klimasystem. Verdens korallrev trenger også beskyttelse, og spiller blant annet en stor rolle som oppvekstområde for fisk og andre marine ressurser. Korallrev har jo Norge mye av og.

Han etterlyste også støtte til koalisjonen av villige som arbeider for å begrense utslipp av kortlivede klimadrivere. Å kutte utslippene av såkalte kortlivede klimadrivere som metan og sot regnes som en rask og effektiv måte å bremse global oppvarming.

Norge kan bruke erfaringene fra regnskogarbeidet på nye områder.

– Verden roper på ledelse. Verden er proppfull av aktører, pengene finnes, men det er ingen ledelse, avsluttet Solheim.

Det grønne fondet
Henrik Harboe, utviklingspolitisk direktør i UD og styremedlem i Det grønne klimafondet, mente at skillet mellom klimatilpasning og utvikling kun blir akademisk. I praksis er det det samme, fordi man må få til begge deler samtidig.

- Det grønne klimafondet skal brukes på både klimatilpasning og utslippsreduksjon. Det skal finansieres av offentlige budsjetter, innovative løsninger og privat sektor. Det finnes noen land som arbeider hardt innad i fondet for at privat sektor skal få relativt frie tilgang til et eget finansieringsvindu.

Sivilsamfunnets rolle
Harboe mente at sivilsamfunn må være med å skape politisk vilje.

- Det er politisk vilje det er snakk om når det kommer til klimafinansiering. Og det er her sivilsamfunnet kommer inn og har et ansvar for å øke det politiske presset for slike bevilgninger, sa han.

Harboes råd til sivilsamfunn:
• Relevans er viktig. Verden har forandret seg. Man deler ikke verden inn i i-land og u-land lenger, slik som man gjorde i 1992.
• Vær løsningsorientert. Ikke bare klag over det man ikke har fått til.
• Hvem sine interessert tjener man? Mellom-inntektsland gjemmer seg bak fattige land, for eksempel i klimaforhandlingene. Ikke kjøp i-land/u-lands-argumentasjonen deres.

Urettferdig fordeling og klima henger sammen
Politisk rådgiver i Norsk Folkehjelp, Ingeborg Moa, startet sin kommentar med å si at «money talks». Hun understreket at det må politisk vilje til for gode klimatiltak og for å beholde bistandsprosenten.

Moa trakk fram at skeivfordeling av ressurser er et hinder for utvikling.

- Alle må få samme muligheter. Urettferdig økonomisk fordeling er kjernen her. Oxfam kom nylig med en rapport som viste de enorme ulikhetene som finnes i verden og som peker på at urettferdigheten vokser. Folk blir sinte av store forskjeller.

Moa trakk fram tillit som et viktig nøkkelord.
- Den norske modellen er basert på tillit. Slik er det også i verden, og verden trenger fornyet tillit til de internasjonale prosessene.

Folkehjelpa-rådgiveren understreket at urettferdig fordeling og klima henger sammen.
- Jeg er her som representant for en bistandsorgansisjon og Nina representerer en miljøorganisasjon. I framtida vil slike skiller bli utvisket, mente Moa, og avsluttet med en oppfordring til Solheim:

- Erik Solheim sa at Norge må gå i front på klima- og utviklingsspørsmål. Norge må også gå i front for å fremme sivilsamfunn. Vi må bli champions på det.

- Norge har penger til begge deler
- Solheim sa at på alle andre områder går verden framover. Men klima og miljø er den aller viktigste faktoren for varig, global sikkerhet og utvikling. Klima handler om selve livsgrunnlaget til folk. Å bidra til klimatilpasning bidrar også til å løfte folk ut av fattigdom, sa lederen i WWF, Nina Jensen.

- I verdens rikeste land kan vi ikke sette tradisjonell bistand opp mot klimafinansiering. Klart vi har penger til begge deler. Norge av alle burde ha det, siden vi har tjent oss rike på nettopp olje, fortsatte Jensen.

Jensen mente også at selskapene må bidra.

- Flere norske og internasjonale selskaper er på vei inn i fattige land. For eksempel så er Statoil på vei til å gå inn utafor kysten av Tanzania. Vi må utfordre selskapene om å sette av en prosentsats til klimafinansiering.

Klima versus global sikkerhet
- Hvorfor ser man ikke klimafinansering i sammenheng med global sikkerhet? En konsekvens av klimaendringer vil bli økende sikkerhetsrisikoer rundt i verden. Når innsjøer tørker ut eller folk krever tilgang på energi – skaper dette globale sikkerhetsspørsmål, foreslo WWF-lederen til mange anerkjennende nikk.

Enig i at bistand må ta inn over seg klimaproblemet
Seniorrådgiver i ForUM, Arvid Solheim, merket seg at verken Erik Solheim eller Henrik Harboe hadde noen tro på at den samlede støtte til utvikling og til klimatiltak vil vokse noe særlig ut over dagens nivå.

- Det betyr at man aldri vil komme i nærheten av et gjennomsnitt på 0,7 % av BNP til bistand, noe alle industriland unntatt USA har hatt som mål siden 70-tallet, og klimafinansiering vil forbli underfinansiert. Innlederne hadde flere gode forslag til hvordan dette kan gjøres. Nå gjelder det at verden faktisk leverer på løftene om 100 milliarder dollar pr år til klimafinansiering, sa Arvid Solheim og fortsatte:

- Både Solheim og Harboe sa at bistanden må brukes strategisk, og til å utløse privat sektor investeringer. Dette reiser mange problemer og avveininger og ikke minst regneproblemer på hva som skal regnes som bistand/klimafinansiering, og hva som er private investeringer drevet av et ønske om profitt.

- Erik Solheim sa at all bistand må ta inn over seg klimaproblemet, og ha et klimaperspektiv. Dette er viktig, avsluttet ForUM-rådgiveren.

Les også hva Bistandsaktuelt skrier om dette: Solheim foreslår nye norske klimainitiativer