Dette møtet, kalt ADP3, har nå pågått siden mandag 10.mars. ADP betyr arbeidsgruppen for Durban-plattformen, og målet for prosessen er å utarbeide teksten til en ny klimaavtale som skal være ferdig til undertegning i 2015, og som skal tre i kraft fra 2020.

Alle parter sier de ønsker en ferdig forhandlingstekst til begynnelsen av klimatoppmøtet COP 20 i Lima Peru i desember, men etter tre dager med samtaler og forhandlinger er det vanskelig å spore noen framgang, og stemningen er dårlig. Mange mener at konferansesenteret der møtet holdes er uegnet og for lite, selv om det er Vest-Tysklands tidligere parlamentsbygning. G77 insisterer på at de vil at forhandlingene skal skje i form av en såkalt Contact Group, selv om det legalt sett er like riktig å forhandle i den ADP-gruppa med den status den har i dag.

Det har vært noen ganske harde meningsutvekslinger mellom møtelederne Runge-Metzger og Kishan og spesielt representanter fra G77, ledet for anledningen av Kuwait og Saudi Arabia. Man ønsker en konkret forslag til tekst å basere forhandlingene på. Samtidig er EU og Umbrella-gruppen (som er et FN-samarbeid mellom industrialiserte, ikke-EU-land) redde for at dersom alle land skal spille inn alle sine hensyn, forslag og synspunkter til et stort kompendium på hundrevis av sider med tekst, blir det hele uoverkommelig. Så foreløpig er det ingen som vet hvordan møtelederne har tenkt å skaffe en tekst til det to uker lange møtet som skal foregå i juni. Det møtet må virkelig produsere enighet på ganske mange punkter, ettersom det da vil være lite forhandlingstid før Lima i desember. Det arbeides med å få til en ekstra forhandlingsuke i oktober, men det har enda ikke vært mulig å finne noen som er villige til å betale det et slikt møte koster.

Det har også vært flere workshops her, om blant annet tilpasning, utslippsreduksjoner og energiøkonomisering. Det har vært interessant for mange å høre om de planer og forventninger de har i de forskjellige land. Samtidig er det frustrerende å høre for eksempel Kuwait si at de ikke føler seg forpliktet til å gjøre noen ting i retning av å redusere sine klimagassutslipp (30 tonn/capita/år) som ikke de utviklede land skal betale for. Sagt av et land med BNP per innbygger større enn Tyskland eller Australia, skaper det ikke særlig god stemning eller vilje til fleksibilitet fra industrilandene.

Trolig vil det ikke komme så mye mer ut av disse forhandlingene de to dagene som står igjen, bortsett fra en klarere hjemmelekse til landene for å forberede seg til junimøtet, og et forslag til dagsorden som uansett trolig vil bli debattert en stund før den kan vedtas. Men det som er sikkert er at dersom det skal bli noen klimaavtale i Paris i desember 2015, må man forlate Lima i desember i år med en så godt som ferdig tekst og enighet på de fleste punkter. Og det vil landene ikke greie dersom de slutter å snakke i retoriske poenger og fastlåste posisjoner, men i stedet går inn i reelle drøftinger om hva som er politisk mulig.