Innlegget er skrevet av Tor Kristian Birkeland i Norges Kristne Råd, Hilde Wallacher i Kirkens Nødhjelp og Andrew Preston i Forum for utvikling og miljø og kan også leses på Nye meninger i dag.

Den internasjonale våpenhandelavtalen Arms Trade Treaty ble vedtatt i FN i fjor og omfatter alle konvensjonelle våpen, inkludert håndvåpen og ammunisjon. Avtalen vil blant annet forplikte stater til å avslå våpensalg når det er stor risiko for at våpnene vil bli brukt til å begå menneskerettsbrudd eller andre overgrep mot sivile. Håpet er at avtalen vil redde liv, begrense brudd på menneskerettigheter og forhindre at våpen strømmer inn til aktører som begår grusomme overgrep slik vi nå ser i Syria og andre steder. Avtalen har et reelt potensiale i seg til å begrense den væpnede volden som millioner utsettes for rundt om i verden.

Ny, internasjonal norm
Våpenhandelavtalen vil bygge nye internasjonale normer for våpeneksport, hvis den anvendes konsekvent, også vil påvirke de statene som ikke har signert avtalen. På samme måte som Landminetraktaten fra 1999, kan man håpe at denne avtalen vil endre moralske og politiske grunnvilkår for våpeneksport.

Folkelig press nytter!
Denne avtalen hadde aldri sett dagens lys uten innsatsen fra humanitære organisasjoner og fredsorganisasjoner. Frivillige organisasjoner fra hele verden har jobbet hardt for dette i nesten to tiår. Organisasjonene i Forum for utvikling og miljø (ForUM) har fulgt forhandlingene om våpenhandelavtalen tett. ForUM er også styremedlem i den internasjonale Control Arms-koalisjonen som lenge har jobbet for at FN-statene skal vedta en våpenhandelavtale, og som i 2012 ble Nobelprisnominert for å ha tatt initiativ til avtalen. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon trakk frem den internasjonale våpenhandelavtalen som et godt eksempel på hva som kan oppnås når sivilsamfunn og myndigheter samarbeider.

Norge må innta førersetet
Norge blir det tiende landet som ratifiserer avtalen av 115 land som har skrevet under på den. Avtalen vil tre i kraft 90 dager etter at 50 land har ratifisert den. Som et av de sentrale pådriverlandene i arbeidet med avtalen, er viktig at Norge ikke slipper dette viktige arbeidet nå.

Skal denne avtalen gjøre en reell forskjell er det avgjørende at land som Norge tar en aktiv rolle i arbeidet med å ratifisere og implementere avtalen. Norge må følge opp avtalen i internasjonal fora og ta initiativ til strenge tolkninger av avtaleteksten, slik at menneskeliv og menneskeverd går foran hensyn til våpenindustriens ønsker om eksport. Norge kan spille en avgjørende rolle i å støtte og veilede andre stater i denne prosessen. Videre er det er stort behov for forbedringer i avtaleteksten, og Norge burde allerede nå begynne å forberede endringsforslag til første statspartsmøte. Vi vil oppfordre den nye regjeringen og utenriksminister Børge Brende til å følge opp arbeidet med våpenhandelavtalen i Norge og internasjonalt.

For at avtalen skal realisere det humanitære potensialet som ligger i den er det nødvendig at pådriverstater som Norge går i bresjen både for å implementere avtalen på hjemmebane og å bidra til universell ratifisering og videreutvikling av avtalen internasjonalt. Vi vil oppfordre utenriksminister Børge Brende til å se med et kritisk blikk på den norske praksisen for våpeneksport og identifisere de svakheter og smutthull som gjør at norsk militært materiell kan bidra til å bevæpne overgripere og konfliktaktører. Et godt sted å begynne ville vært å kreve sluttbrukererklæring for alt norskeksportert militært materiell uansett mottaker. Dette blir særlig viktig for mottakerland som ikke selv har ratifisert våpenhandelavtalen. Bare slik kan vi sikre oss mot at norskprodusert materiell videreselges til overgripere, eller at norskproduserte komponenter går inn i større våpensystemer som selges til land i krig og konflikt.