Så var det over for denne gang, årets andre møte i de pågående klimaforhandlingene, som skal ende med en ny avtale i Paris i desember. I ti lange forhandlingsdager, med anslagsvis 75 møter, har forhandlerne fra utviklingsland, mellominntektsland og de utviklede landene jobbet med å klargjøre sine posisjoner og forenkle og forbedre den foreliggende, svært lange forhandlingsteksten, De jobbet også med den såkalte «Arbeidsstrøm 2», som skal bli en serie vedtak som skal få til større utslippskutt før 2020.Konkret har ikke forhandlerne i løpet av disse dagene greid å eliminere med enn 5 sider med tekst, men tilsynelatende har de kommet langt i å forstå hvordan de senere skal kunne finne kompromisser, samle de kontroversielle temaene i konsentrerte punkter med klare alternativer, og kutte ut gjentagelser.Med andre ord, man har kommet mye lengre i arbeidet med å lage en avtale som statsledere kan godkjenne i desember.I løpet av sommeren vil det foregå en lang rekke mer eller mindre formelle møter, blant annet et med ministre og statsledere i Paris i slutten av juli, og et annet høynivå i forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling i New York i september.I slutten av juli skal formennene som leder prosessen, Djoghlaf fra Algerie og Reifsnyder fra USA, legge fram et forslag til en revidert tekst.Den får da partene en måned til å studere før de møtes igjen i Bonn i månedsskiftet august- september.

En viktig begivenhet som var med på å bygge momentum og tillit under forhandlingene, var erklæringen fra G-7 møtet i Elmau i Tyskland, som kom midt under møtet.Der tok statslederne i G-7 til orde for å arbeide for en karbonfri global økonomi, og forpliktet seg til å utvikle nasjonale lavkarbonstrategier.

Spørsmålet mange stiller er om det virkelig har blitt bygget tilstrekkelig gjensidig forståelse og tillit, til at man i de to ukene med offisielle forhandlinger som står igjen, kan overkomme de grunnleggende konfliktene mellom rike og fattige land.Hvor raskt skal de rike landene avvikle sine utslipp, og hvor mye og hvor lenge skal de betale for merkostnaden ved installasjon av lavkarbon-infrastruktur i utviklingsland, og hvor mye er de villige til å bidra med for at sårbare utviklingsland skal kunne tilpasse seg et raskt skiftende klima.Disse er blant de viktigste spørsmålene som ministre og statsledere må arbeide med gjennom sommeren, for at forhandlerne skal få de rette signalene til høsten.

Allerede på den ellers mislykkede klimakonferansen i København i 2009, ble det slått fast at verdens land er enige om at global oppvarming skal stoppes før den når en gjennomsnittlig økning på 2⁰C.Og siden har togradersmålet blitt brukt som den grensen som lover og tiltak blir designet etter, for at vi skal unngå at temperaturen går opp mer enn disse 2⁰C grader.Imidlertid, ettersom man begynner å oppleve de til dels dramatiske effektene av klimaendringene i land etter land, begynner det nå å reise seg et krav om maksgrensen på 2⁰C egentlig er satt for høyt, det er 1,5⁰C som burde gjelde.Når Københavnavtalen med taket på 2⁰C ble inngått, ble det også bestemt at det skal gjennomføres en studie eller evaluering i år, for å se om det er mulig å skjerpe togradersmålet til mål om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5⁰C.Det kan høres lite ut, men til nå har planeten vår blitt 0,83⁰C varmere, og vi ser konsekvensene i form av ekstremvær, isbreer som smelter, og endrede nedbørsmønstre. Vi får håpe at forhandlerne greier å bli enige om hvordan denne evalueringen skal gjennomføres, slik at vi får en offisiell vurdering av hvorvidt det som har blitt lovet i form av utslippskutt fram mot 2050, er nok til å holde oss under togradersmålet.Det vil nok ikke bli noen stor overraskelse at konklusjonen blir at verden ligger an til å passere den grensen omkring midten av dette århundret.Studien skal også se på hva de globale konsekvensene blir av en oppvarming til 2⁰C, og kanskje komme med en anbefaling om at vi må holde oss under en gjennomsnittlig temperaturøkning på 1,5⁰C.

Så i oppsummering har partene kommet lengre på veien mot en avtale i Paris, men vi har allerede nå gode grunner til å frykte at den avtalen ikke vil bli sterk nok, eller ambisiøs nok til å stoppe klimagassutslippene fort nok til å unngå dramatiske konsekvenser.Ergo vil verdenssamfunnet måtte fortsette forhandlingene i årene som kommer etter at Paris-avtalen har blitt inngått, for å skjerpe forpliktelsene om utslippsreduksjoner, og skaffe til veie midler til klimafinansiering til fattige og utsatte land.