Det er skjedd mye siden FNs menneskerettighetsråd i 2014 vedtok at en arbeidsgruppe skulle nedsettes for å utvikle et juridisk bindende lovverk for multinasjonale- og andre selskaper og deres respekt for menneskerettighetene. Arbeidsgruppen er halvveis inn i sitt treårige mandat, og mange sivilsamfunnsaktører jobber nå på spreng for å få på plass konkrete juridiske rammer for traktaten, som skal diskuteres i arbeidsgruppens møte i oktober.

Mulighet for ansvarliggjøring gjennom klageadgang og kompensasjon, er grunnleggende rettssprinsipper. Det er liten vits i å ha menneskerettigheter dersom ingen har tilsvarende plikter eller ansvar. Per i dag finnes det en mulighet for enkeltpersoner til å klage inn et selskap for brudd på menneskerettighetene gjennom nasjonale OECD-kontaktpunkt. En gjennomgang foretatt av OECD Watch i 2015, viste at av de 250 sakene som var klaget inn til kontaktpunktene i løpet av de siste 15 årene, var det kun i en av disse sakene ofrene fikk forbedret sin situasjon gjennom en slik klage. Ingen av sakene førte til kompensasjon for ofrene. Derimot har mer enn 600 saker, ført av selskaper mot stater, under såkalte «Investor-State Dispute Settlements», ført til utbetaling av milliardbeløp i kompensasjon til multinasjonale selskaper.

Ofre av rettighetsbrudd begått av multinasjonale selskaper, opplever en stadig innskrenket mulighet for å klage. Situasjonen er bare forværret de siste årene; dette til tross for at det siden 2011 har vært konsensus i FN om å implementere FNs frivillige retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter. Vi finner mange eksempler på at mektige selskaper gjør alt de kan for å unngå å ta ansvar for grove brudd på menneskerettighetene. Og både lokalsamfunn og stater har lite eller ingenting å stille opp med mot disse kreftene.

I disse dager formes en juridisk bindende internasjonal traktat som skal holde selskaper ansvarlig for brudd på menneskerettighetene. Sivilsamfunnsorganisasjoner, berørte grupper, jurister og andre eksperter, deltar aktivt i utformingen. Den statlige deltagelsen derimot, er skremmende lav blant europeiske land, som ofte er moderland for de nevnte selskaper. Både Norges og EUs boikott av prosessen blir lagt merke til internasjonalt. Samtidig flagger både Norge og EU menneskerettighetene høyt.

Ved å boikotte en prosess som skal bidra til å styrke rettsvernet for mennesker som utsettes grove rettighetsbrudd, samtidig som man hevder å prioritere menneskerettigheter i utviklingspolitikken, kan Norge framstå som lite konsekvent. Er det er på tide at Norge og Europa følger opp fine ord med handling, og setter rettighetene til virkelige mennesker foran rettighetene til selskaper?