Det vrimler av folk, og det vrimler av gode ideer, politiske løsninger og erfaringer. Mens døsige New Yorkere nyter den tropiske sommeren med kaldtrukket kaffe på hver eneste benk, har FN invitert myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv og akademikere til å diskutere i ti dager, fra morgen til kveld i FN-kjelleren. Spørsmålet er så enkelt som det er vrient: hvordan vi skal nå bærekraftsmålene som ble vedtatt for to år siden.

Bærekraftig utvikling, penger og makt

Løsningene befinner seg her et sted mellom de små intime møterommene og de store staselige plenumssalene i FN-bygget. Selv ikke den enorme konstruksjonen på nabotomta, Trump Tower, klarer å kaste skygge over delegatene. Men der de aller fleste er enige om at vi skal få til dette, er det fortsatt langt igjen til de 17 bærekraftsmålene er nådd.

Så å si alle debatter, enten de handler om helsetilgang, velferdssystemer, utdanning eller klimatilpasninger, ender med et sentralt spørsmål: Hvordan skal dette finansieres? Det er nok flere delegater som sender melding hjem til sine og forteller «alt bra her – send mer penger». Oppnåelse av bærekraftsmålene vil koste. Både penger og forskyvning av makt.

«From billions to trillions»

På Finansiering for Utvikling-møtet i Addis Abeba, i 2015, ble FNs medlemsland enige om en finansieringsplan. Planen, som ble døpt Addis Ababa Action Agenda (AAAA), innebar blant annet satsning på økt finansiell åpenhet, nasjonal ressursmobilisering (bl.a. ved å styrke nasjonale skattesystemer og inntekter), økt fokus på næringslivets potensiale og ansvarlig lånegivning. Utviklingslandenes stilte krav om et mellomstatlig FN-organ på skatt for å sikre et mer rettferdig internasjonalt skattesystem. Dette ble nedstemt av vestlige land som viste til arbeidet som gjøres i OECD. Et slags kompromiss ble gjort ved å styrke FNs ekspertkomité på skatt noe. Verdensbanken har beskrevet behovet med frasen «From billions to trillions», som understreker at verdens milliardinvesteringer må gjøres på en måte som utløser finansieringsinnsats fra andre aktører og dermed øker den totale pengepotten fra «billions to trillions.

Samtidig som noen etterlyser trillioner har flere her påpekt at det finnes mange måter å finansiere noe på, og det handler ikke nødvendigvis om mer penger. Det er en rådende holdning blant særlig sivilsamfunnet til stede at vi ikke bare må se etter nye penger for å finansiere bærekraftsagendaen. Pengene finnes nemlig allerede, problemet er at de forsvinner ut vinduene til land i både sør og nord når selskaper utnytter det utdaterte globale skattesystemet. I følge Tax Justice Network Norge, er den årlige ulovlige kapitalflukten fra utviklingsland på 1.260 milliarder dollar. Til sammenligning er verdens bistand på 120 milliarder dollar. Og kapitalflukt er ikke først og fremst dårlig oppførsel fra korrupte statsledere eller pengene til bloddiamanter. Så mye som 60-65% av denne kapitalflukten er såkalt "kommersiell" og foregår i multinasjonale selskaper. Hadde man løst dette problemet, hadde ikke behovet for nye penger vært like stort.

Forente for bærkeraftig utvikling

I dag bestemmes de globale skattenormene av OECD, en organisasjon der utviklingsland ikke er med, men det er derimot land som Luxemburg, Nederland og Sveits. Denne uka i New York har sivilsamfunnet for alvor begynt å ta opp tråden fra Addis i 2015, en rettferdig og inkluderende utvikling av det internasjonale skattesystemet kan bli en nøkkel til å nå bærekraftsmålene. Dette kan og bør gjøres i organisasjonen av forente nasjoner, der alle får en plass rundt bordet, altså i FN.

Det er langt igjen til vi har nådd de 17 bærekraftsmålene. Og det internasjonale finanssystemet må gjøre store og omfattende fornyelser for at det skal skje. En utviklingsagenda som skal involvere hele det globale felleskapet, må utvikles i felleskap. Og når morgen har gått til ettermiddag i New York, og sola har flyttet seg, er det felleskapsbygningen til FN som kaster skygge over tårnet på nabotomta.

Markus Nilsen Rotevatn, rådgiver i ForUM

markus@forumfor.no