Superklimaåret 2018

To ting står på spill for at Parisavtalen skal kunne nås. Det første er en regelbok for hvordan kutt av klimagassutslipp og tilpasning til klimaendringer skal gjøres, for hvordan tap og skader fra klimaendringer skal håndteres, og for hvordan alt dette skal finansieres. Det andre er mer ambisiøse nasjonale mål om utslippskutt for at vi skal klare å stanse klimaendringene ved 1,5 grader. 

Begge haster. Sjansen for å klare å nå avtalen minker for hvert år vi venter med tiltak, og det blir dyrere jo lenger vi venter. Derfor er det nødvendig at regelboka blir klar ved FNs klimatoppmøte (COP24) i Polen i desember slik at gjennomføringen kan sette i gang, og at land som har kapasitet melder inn nye, langt mer ambisiøse mål snart, som gjør at flere følger etter.

Utfordringer og stillstand

For å lykkes med det holdt man klimaforhandlinger i løpet av to hete uker i Bonn i mai. Men jubelbruset fra Paris i 2015, da man endelig fikk til en klimaavtale, har blitt til mistillit. Det gjør at forhandlingene om regelboka er trenert. Det som kreves nå er at noen tør å komme opp fra skyttergravene og rekke ut en hånd for å komme videre. Norge bør ta den rollen.

Rike land er langt fra å oppfylle løftene om utslippskutt til 2020, som de ble enige om i Doha som et tillegg til Kyotoprotokollen. Doha-avtalen har ikke en gang trådt i kraft ettersom for få parlament har ratifisert den. Rike land har dessuten lovet 0,7 % av sin BNI i bistand, og 100 milliarder amerikanske dollar per år innen 2020 - i tillegg til finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Til forskjell fra Norge ligger imidlertid de fleste land rundt 0,3 % i bistand, og tar sin klimafinansiering fra den lille potten.

I forhandlingene om regelboka har rike land heller ikke signalisert tydelig at de vil skape et rammeverk for forutsigbar finansiering som avtalt i Parisavtalen. Samtidig sitter middelinntektsland i den såkalte likesinnete forhandlingsgruppen og krever en todeling mellom rike land og utviklingsland i regelboken for utslippskutt. Dette er ikke hva man ble enige om i Pariavtalen der alle land - til forskjell fra Kyotoprotokollen - skal bidra med høyeste mulige ambisjon i forhold til sin kapasitet, for å klare det globale målet. Fleksibilitet er nødvendig, men en todeling gjenspeiler ikke dagens virkelighet, og er ikke hensiktsmessig for å nå avtalens mål.

Dette skaper en farlig situasjon, som noen må være beredt å løse opp i. Etter rekordåret for klimakatastrofer 2017 er mange utviklingsland blitt desperate. Nøkkelen for å komme videre er å skape tillit til at de vil få tilgang til klimafinansiering til tiltak både for utslippskutt, tilpasning og tap og skader, slik at de kan planlegge og å forplikte seg til tiltak. Siden forhandlingene i Bonn forrige uke ikke kom i mål, er det planlagt nye forhandlinger i Bangkok i september. Disse kan legge grunnlag for en fremgangsrik COP24 i Polen i desember.

Slik kan Norge bli en klimahelt

Der er flere viktige ting Norge kan og bør gjøre for å skape tillit - som vil gi framdrift i forhandlingene, et godt regelverk og muligheter for økte ambisjoner. Her er fire ting den norske delegasjonen bør pakke med seg i ryggsekken til Bangkok:

Konkretisere artikkel 9.5 om å gi informasjon om klimafinansiering to år i forveien.
I Parisavtalens artikkel 9.5 står det at rike land skal gi informasjon om klimafinansiering to år i forveien. Det finnes i dag ingen regelmessig global sammenstilling over hvilken klimafinansiering som kommer til å være tilgjengelig. Dette er mange land avhengig av for å kunne planlegge sine nasjonale bidrag og tiltak. På COP23 i fjor hevdet mange land, inkludert Norge, at det er umulig å gi slik informasjon, til tross for at de signerte Parisavtalen. I Bonn gikk Norge bort fra å hevde dette, men har heller ikke gitt noen forslag i forhandlingene til hvordan informasjonen skal gis for å sikre at den blir forutsigbar, regelmessig og sammenlignbar. En måte er egne kolonner for dette i rapporteringen av klimafinansiering som skjer til UNFCCC annenhvert år. Informasjonen ville også være viktig for den globale vareopptelling som skal evaluere situasjonen for Parisavtalen hvert femte år.

Ta krafttak for rapportering av netto-støtte-verdien, den faktiske støtten i klimafinansiering.
I dag teller mange land markedslån, som på lengre sikt innebærer en større pengestrøm fra mottakerlandet til giverlandet enn omvendt, som klimafinansiering. Av Frankrikes klimafinansiering utgjør markedslån for eksempel 97 %. En ny rapport fra Oxfam viser at så lite som en tredjedel av den globale klimafinansieringen i 2016 var støtteinnsats. Mens private investeringer i klimatiltak er enormt viktige for å finansiere omstilling, er det ikke alle nødvendige tiltak som vil være kortsiktig lønnsomme. Dessuten er det avgjørende å vite hva som kommer som støtte. Dette gjelder spesielt tilpasningstiltak, som er særlig underfinansiert. 

Prinsippet bak klimafinansiering er dessuten at rike land som har forårsaket klimaendringene gjennom sine utslipp skal finansiere dem som er hardest rammet og ikke har kapasitet til tiltak. Som Ugandas forhandlere sa i Bonn: «vi forhandlet ikke om klimafinansiering med selskaper, men ble enige med stater». Norge rapporterer kun tilskuddsdelen i sin klimafinansiering, og OECD-DAC har nylig vedtatt at netto-støtte-verdien skal rapporteres for bistand. Til tross for dette har Norge så langt likevel ikke tatt til orde for at tilskuddsdelen/netto-støtte-verdien skal rapporteres adskilt. Det er på høy tid med et krafttak for dette i regelboka for rapportering.

Rapportere klimafinansiering til tap og skade.
Parisavtalen har en egen artikkel om tap og skade, og artikkel 8.3 inkluderer støtte til å håndtere tap og skade. I forhandlingene om regelboka for rapportering har likevel rike land som Norge sagt nei til å rapportere finansiering til tap og skader. Dette sender neppe et signal om at man tar forpliktelsene i artikkel 8.3 på alvor. 

Verktøyet for å arbeide videre med tap og skade er den såkalte WIM-komiteen, som sommeren 2019 skal presentere en teknisk rapport. WIM har et klart mandat til å arbeide med klimafinansiering, og bør få i oppgave å finne mulige definisjoner av klimafinansiering til tap og skade og å se på behovene for erstatning. Da behovet forventes å være større enn muligheten for å mobilisere klimabistand, er det på tide å konkretisere en global klimaskadeskatt. Denne skatten bør produsenter av fossile brensler betale, i tråd med «forurenser betaler»-prinsippet.

Bidra til Det grønne klimafondet og Tilpasningsfondet.
I år skal Det grønne klimafondet (GCF) fylles på med midler. Siden den største bidragsgiveren – USA – har trukket seg, må andre trå til og vise at rike land vil stå ved sine løfter. Norge har signalisert at de vil øke sin støtte til GCF. Det er viktig at den norske regjeringen så snart som mulig annonserer offisielt hvor mye den vil gi. Samtidig er det like viktig at Norge – i likhet med Sverige og Tyskland - annonserer bidrag til Tilpasningsfondet. Dette fondet har desperat behov for midler, og er svært viktig for utviklingsland. I følge undersøkelser når Tilpasningsfondet de fattigste. Kun 9 % av Norges klimafinansiering mellom 2011 og 2016 gikk til tilpasning, til tross for at Parisavtalen sier at fordelingen av støtte til tilpasning og klimagasskutt skal være balansert.

Fra Talanoadialog om økte ambisjoner til handling

I Bonn ble en såkalt Talanoadialog holdt for å øke lands nasjonale ambisjoner. Talanoa er et ord for dialog fra Fiji – som var vertsland for COP23 – der men deler erfaringer som skaper sympati og bygger løsninger. Spørsmålene som veiledet dialogen handlet om hvor vi er, hvor vi ønsker å være, og hvordan vi kommer oss dit.

Det var mange positive tilbakemeldinger fra gruppene der dialogen ble holdt: Mange mente den dannet en positiv og kreativ atmosfære, og utviklingsland opplevde at de endelig ble lyttet til. Samtidig hørtes en viss kritikk om at det manglet interaksjon i noen av gruppene, at det ikke handlet nok om å øke ambisjonene, og at hensikten ikke var tydelig. Det store spørsmålet nå er hvordan dialogen skal tas videre inn i en politisk fase som fører til konkret handling. Det globale sivilsamfunnet mener at man må få en COP-beslutning på COP24 som understreker at de nasjonale bidragene må styrkes. Om dette ikke er mulig må progressive land gå sammen om en deklarasjon om dette. Det vil også bli viktig å anerkjenne budskapet i IPCCs rapport om 1,5-gradersmålet som kommer i oktober. At enkelte land allerede i 2018 annonserer at de vil styrke sitt mål vil også ha en avgjørende signaleffekt.

Her har Norge mulighet å lede an. Norge har tidligere vært en modig brobygger som har turt å gå foran andre rike land i internasjonale forhandlinger, og har derfor fått en avgjørende rolle. Nå må Norge – som har kapasitet - fortsette denne stolte tradisjonen. Mens klimaendringenes vinder blåser i 2018 nytter det ikke lenger å sitte stille i båten.