- Norge kan etablere gullstandarden for sivilsamfunnsdeltagelse, men da må det tas noen grep, sier Kathrine Sund-Henriksen, daglig leder i Forum for utvikling og miljø. - Det betyr å øke forståelsen hos embetsverket for hva organisasjonene kan bidra med, og å sette opp bedre praktiske systemer for å innhente innspill og gi organisasjonene bedre informasjon om hvordan de kan påvirke prosesser.
Rapporten «Partnerskap, politikk og penger - Norske sivilsamfunnsorganisasjoners meningsfylte deltagelse i internasjonale prosesser» tar for seg hvordan sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber innenfor ForUMs arbeidsområder opplever forholdet til myndigheter og politikere i arbeidet med internasjonale prosesser. Rapporten er basert på en spørreundersøkelse foretatt våren 2021 samt 22 semistrukturerte dybdeintervjuer. 55 respondenter fra 45 organisasjoner deltok i undersøkelsen.
– Vi tror rapporten vil bli et svært nyttig verktøy i dialogen med både politikere og embetsverk om hvordan partnerskapet med sivilsamfunnet kan styrkes og optimaliseres, sier Sund-Henriksen.
Mangfold av erfaringer
– Vi har mange spennende tall og funn, sier prosjektleder og fagrådgiver Ingrid Rostad. – Vi har dokumentert et mangfold av erfaringer som ikke gir et entydig bilde. Den norske modellen er et forbilde internasjonalt, og myndighetene oppleves i stor grad som lydhøre. Samtidig er det noen røde lamper som blinker her og der som vi må være oppmerksomme på, sier Rostad.
Byråkratisering og krevende rapporteringsregimer, snevrere forståelse av hva sivilsamfunnet bør få innsyn i, svekket demokratisk forankring av Norads informasjonsstøtte og et mer ugjennomtrengelig statsbudsjett med store sekkeposter er uheldige tendenser. En viktig faktor som påvirker sivilsamfunnets handlingsrom i Norge er den pågående svekkelsen av informasjonsstøttens forankring i Stortinget, som igjen er knyttet til at posten er blitt fjernet som egen post i de årlige budsjettproposisjonene. I tillegg blir deltagelsen svekket av praktiske utfordringer i møte med departementer som har ulik praksis og vilje til inkludering av sivilsamfunnet.
– Vi ser at dialogen hemmes av helt banale praktiske forhold. Vi har forståelse for at forvaltningen er stor og kompleks, og at dette kan være krevende å få gjort noe med. Fra vår side er vi glade for at vi nå har fått tall på bordet som vi mener kan hjelpe til med å identifisere hvor skoen trykker, sier Rostad.
Uutnyttet potensial
Et annet interessant funn er at de som har deltatt ved internasjonale møter som del av Norges offisielle delegasjon, gjerne skulle bidratt sterkere med sin kompetanse. Av de 18 respondentene som har vært sivilsamfunnsrepresentanter i den offisielle delegasjonen, oppgir kun to at delegasjonen i stor grad nyttiggjorde seg deres innspill i forberedelsene til hovedmøtet. Ni av respondentene oppgir at dette skjedde i noen grad. Fem av respondentene oppgir at delegasjonen i liten grad nyttiggjorde seg deres innspill i forkant av møtet.
– De ulike departementene får litt ulike skussmål. Vår arbeidsteori er at dette blant annet skyldes at de ulike departementene har både ulik erfaring og ulik tenkning om hva som er god praksis for god sivilsamfunnsinkludering. Flere av de vi har snakket med, ønsker seg felles kjøreregler på tvers av departementer og etater for hva som er god sivilsamfunnsinvolvering, sier Rostad.
– Med en ny nasjonal handlingsplan for alle bærekraftsmålene blir det ekstra viktig at de departementene som ikke har gode og etablerte rutiner for sivilsamfunnsinvolvering, ser nærmere på dette.
Rostad understreker at rapporten ensidig fokuserer på sivilsamfunnets side av saken. – Vi ønsker oss en bredere forståelse av myndighetenes forventninger til dialogen med oss. Den norske modellen har tjent sivilsamfunnet godt. I rapporten møter vi et sivilsamfunn med selvtillit og tro på muligheten til å påvirke. Vi vil undersøke myndighetenes perspektiver på dette partnerskapet i en ny rapport som kommer i 2022, sier Rostad.
