Intervjuet er skrevet av Arnfinn Nygaard - koordinator, daglig leder og seniorrådgiver i RORG-samarbeidet fra 1992-2021, bl.a. som redaktør for nettstedet www.rorg.no. I hele denne perioden arbeidet han tett med Forum for utvikling og miljø.
De aller fleste som har jobbet med bærekraftig utvikling, enten i forberedelsene til Rio-toppmøtet i 1992 eller i oppfølging av dette, kjenner til Elin Enge. Som leder for Felleskampanjen for jordas miljø og utvikling og deretter for Forum for utvikling og miljø (ForUM), har hun vært en samlende drivkraft og inspirator for sivilsamfunnet og stått sentralt i et stort norsk og internasjonalt nettverk av organisasjoner og aktivister. I dette intervjuet forteller Enge om bakgrunnen for at sivilsamfunnet i 1987 ble engasjert for å spre budskapet fra Brundtlandkommisjonens rapport, «Vår felles fremtid», og deretter utviklet seg til politiske pådrivere for bærekraftig utvikling gjennom ForUM.
- Jeg ble invitert inn av myndighetene til å bli leder av Felleskampanjen – en koalisjon som skulle spre kunnskap og engasjement for Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles fremtid» og bærekraftig utvikling – i oppstarten i 1987, forteller Elin.
På det tidspunktet jobbet hun som informasjonssjef i Redd Barna og hennes tidligere generalsekretær, Hans Christian Bugge, var blitt statssekretær i UD. Gro Harlem Brundtland rådførte seg med ham da hun skulle finne en person som kunne være primus motor for en bred sivilsamfunnskampanje for bærekraftig utvikling, som hun ville starte i Norge. For Elin kom det som en overraskelse da hun ble spurt. Hun opplevde det som en veldig anerkjennelse og tenkte at «OK, jeg tar den utfordringen».
Andre kommisjoner, som bl.a. Sørkommisjonen ledet av Tysklands tidligere forbundskansler Willy Brandt, hadde i liten grad tatt med og engasjert sivilsamfunnet. Det bidro til at disse rapportene, selv om de berørte viktige spørsmål, ble glemt og lagt i en skuff.
- Dette var Gro Harlem Brundtland veldig bevisst på, understreker Elin, som forteller at Brundtland ønsket å ha med sivilsamfunnsaktører både for å skape en bred, folkelig oppslutning om budskapet i Brundtlandrapporten, men også for å kjenne på pulsen hva folkemeningen var om de utfordringene som kommisjonen tok opp.
Elin hadde dermed påtatt seg en stor og viktig oppgave. Den første tiden var hun alene på et kontor hos FN-sambandet, men etter hvert fikk hun samlet et stort mangfold av norske organisasjoner. Felleskampanjen for jordas miljø og utvikling ble lansert høsten 1987, på Det Norske Teatret, og på det meste var det godt over 100 organisasjoner med, alt fra miljøorganisasjoner, bistandsorganisasjoner og fredsorganisasjoner – til AUF og Unge Høyre. I begynnelsen handlet arbeidet om å initiere opplysningskampanjer i skoleverket og utvikle samarbeid med media over hele landet. Etter hvert som budskapet skulle spisses politisk, for å påvirke myndighetenes handlingsplaner, ble det vanskeligere å bevare den politiske bredden.
Elin husker blant annet at Jan Tore Sanner, som da var leder av Unge Høyre, kalte henne en «miljø-stalinist». Flere organisasjoner skallet av, men det bidro til at de som var igjen kunne fronte et skarpere og mer politisk utfordrende budskap, sier Elin. I årene som fulgte skulle hun og Felleskampanjen få en enda større oppgave i å medvirke til å samle det internasjonale sivilsamfunnet om felles posisjoner. Og her lyktes de godt.
Felleskampanjen ble til i en periode da Den kalde krigen gikk mot slutten. Berlinmuren falt i november 1989. Landene øst i Europa vendte seg mot Vesten og ønsket frihet, demokrati og økonomisk velstand. Tidligere kolonier i Sør søkte også frihet og rettferdighet. De kjempet mot ulikhet og fattigdom og for rettferdig tilgang til egne ressurser.
- I 1988 innledet vi samarbeid med organisasjoner fra Øst-Europa for å bidra til å bygge bro over Øst-Vest-skillet i Europa. I løpet av en 3-dagers konferanse på Donau utarbeidet vi «Bridging the Gap», som ble et historisk dokument. Her var det fokus på rett til informasjon, tilgang til ny teknologi og metoder for avfallshåndtering. Deretter inviterte vi, sammen med andre organisasjoner i Europa, partnere fra Sør til en stor samling i Paris. De fremmet krav om at utviklingsperspektivet og rettferdig fordeling måtte vektlegges. Vestens overforbruk og massive CO2-utslipp ble utfordret. Sør-partnerne bidro til at vi i Nord ble stadig mer kritiske til vekst-agendaen, som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens rapport. Deres krav ble uttrykt i en egen rapport, «A Southern Perspective on the Environment and Development Crisis». På dette tidspunktet, i 1988-89, klarte vi å bygge en bred internasjonal plattform, som forente det internasjonale sivilsamfunnet til tross for skiller både Øst-Vest og Nord-Sør.
Elin forteller at det internasjonale samarbeidet var nytt og spennende. Det bidro til at det som i utgangspunktet var en «folkelig opplysningskampanje» ble mer systemkritisk. Men det hadde sin pris. Hun viser til at dette kom særlig klart til uttrykk da FNs økonomiske råd for Europe (UNECE) i 1990 hadde sin forkonferanse i Bergen. Der ble sivilsamfunnet for første gang invitert til å sitte rundt forhandlingsbordet og utvikle posisjoner sammen med myndigheter.
- Det at vi fikk plass som med-forhandlere betød at vi måtte være mer diplomatiske og lære oss forhandlingenes spilleregler, noe som førte til avskalling av de mer aksjonsrettede organisasjonene. En del av disse valgte i stedet å stå utenfor og rope «bla, bla, bla», slik vi kjenner fra aksjoner også i dag, forteller Elin.
Elin fremhever at Felleskampanjen i denne perioden var med på å forsterke internasjonale bånd til organisasjoner i Norge. Deler av miljøbevegelsen, blant annet Naturvernforbundet og Greenpeace, hadde allerede sine internasjonale plattformer, men for andre organisasjoner bidro disse prosessene til at de fikk «mye sterkere bånd internasjonalt». Under konferansen i Bergen ble en kvinnekonferanse arrangert av «Women for Environment and Development (WEDO)». Der ble det stilt krav om at kjønnsperspektivet måtte mye sterkere inn i arbeidet for bærekraft. Bistandsorganisasjonene var allerede internasjonalt engasjert, men også disse ble mer opptatt av miljøperspektivet og krav om strukturelle endringer og grunnleggende menneskerettigheter for alle. Brundtlandkommisjonens ønske om å involvere sivilsamfunnet bidro dermed til internasjonalisering av norsk sivilsamfunn, som en del av den epoken historieprofessor Terje Tvedt har kalt «det internasjonale gjennombruddet» i norsk historie.
- Hvordan reagerte så myndighetene på at sivilsamfunnet styrket seg som en kritisk røst fram mot toppmøtet i Rio?
- Det at vi hadde en felles røst inn i forhandlingsprosessene ble verdsatt av norske myndigheter. Skiftende regjeringer finansierte jo Felleskampanjen gjennom hele denne perioden. Det vakte oppsikt i andre land at bevilgende myndigheter da aksepterte at vi «biter hånden som forer oss». De ønsket den kritiske røsten rundt bordet, forutsatt at det var en bred folkelig forankring. Det hadde Felleskampanjen. Både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg har ved flere anledninger sagt at de ikke ville ha lyttet til Felleskampanjen den gangen, og senere ForUM, om det ikke hadde vært for at den representere en stor bredde av sivilsamfunnsorganisasjoner.
Brundtlandkommisjonens sentrale budskap var at miljø og utvikling må sees i sammenheng, men særlig i den rike delen av verden ønsket mange primært fokus på utfordringer knyttet til miljø og klima. Elin trekker fram at Sør-organisasjonene kalte organisasjonene i Nord for «GRINGOs», Green, Rich, Northern NGOs (grønne, rike organisasjoner i Nord). De mente at sivilsamfunnet i Nord i for stor grad kjøpte argumentet om at teknologiske løsninger var svaret og ikke tok fatt i overforbruket, menneskerettighetsbrudd og ekstrem skjevfordeling av ressurser. Selv formulerte de en dypere systemkritikk og ønsket en helt ny omfordelende verdensorden. Også på hjemmebane strevde Gro Harlem Brundtland med å nå igjennom med budskapet om at miljø og utvikling må sees i sammenheng. Elin forteller at Norges daværende miljøvernminister, Torbjørn Berntsen, sa at «Elin, du må huske at Rio-konferansen primært handler om miljø!». Elin noterte seg at selv en så «markant og solidarisk leder» som Berntsen syntes å mene at miljøutfordringene hadde forrang. Men, det var Berntsen som tok initiativet til de første internasjonale konferansene om bærekraftig forbruk.
Verdenskonferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 resulterte blant annet i handlingsplanen Agenda 21, om økt innsats for miljø og utvikling både internasjonalt og nasjonalt, og FNs klimakonvensjon, en internasjonal og folkerettslig bindende avtale om å hindre farlige, menneskeskapte klimaendringer. For Elin og Felleskampanjen markerte det et klimaks etter 5 års intens innsats, der internasjonalt sivilsamfunn hadde blitt engasjert, mobilisert og trukket inn i en internasjonal og FN-ledet miljø- og utviklingsprosess på en måte og i et omfang som savnet sidestykke i historien. Hva nå?
- Da Rio-konferansen var over, var Felleskampanjens oppdrag ferdig. Det store miljø- og utviklingsengasjementet som Brundtlandkommisjonen utløste, fra 1987 til 1992, skapte enorm miljøbevissthet i Norge. Gallup-undersøkelser viste at 40% av befolkningen var villig til å gå ned i forbruk for å redde miljøet - og mange økonomer mente at det forbruksnivået vi hadde da, i 1992, var mer enn nok. Vi må redusere forbruket og ressurssløsingen! Det er verdt å merke seg at referansebanen som brukes nå, bl.a. på klima, tar utgangspunkt i nettopp 1990-92.
På det tidspunktet var det imidlertid også en finanskrise utløst av nyliberalisme og rask avregulering av finansmarkedet. Det gjorde at «miljøbevisstheten glapp», mener Elin.
- Folk ble opptatt av egen inntekt, arbeid og banklånene sine – det høres ut som et ekko av i dag. Disse bekymringene fortrengte miljøsaken etter 1992. Dessuten trodde folk på politikernes løfter om handling fra Rio. Det var en kjempeskuffelse. Vi hadde jobbet intenst i flere år med håp om at «dette skal vi få til» – og så datt det bare sammen. I de etterfølgende FN-toppmøtene utover på 90-tallet, som Kvinnetoppmøtet i Beijing og Det sosiale toppmøtet i København, og ikke minst i Klimakonferansene (COP), var det i mange år en kamp for å opprettholde og forsvare forpliktelsesnivået man hadde lagt seg på i Rio.
I denne utfordrende situasjonen mente Elin, og mange organisasjoner med henne, at det var behov for å videreføre Felleskampanjen. 1. januar 1993 ble ForUM formelt opprettet av medlemsorganisasjoner som hadde vært aktive i Felleskampanjen. Elin understreker at også myndighetene, både i departementene og på Stortinget, ønsket en videreføring. Fra myndighetenes side så de det som en fordel at sivilsamfunnet var representert med én stemme, framfor «en kakofoni» av mange stemmer inn i politiske prosesser. Da slapp de jobben med å lytte til og forhandle fram en posisjon som fellesskapet sto for. Dette førte til at Felleskampanjen ble videreført gjennom etablering av Forum for utvikling og miljø (ForUM). Elin ble med videre i to perioder, både som leder og seniorrådgiver.
En sentral utfordring for ForUM har vært å holde fellesskapet av store og små organisasjoner samlet. Mens ForUM har blitt stadig viktigere for de små organisasjonene, har de store alltid kunnet velge mellom å påvirke myndighetene direkte eller gjennom ForUM. Elins frykt har vært at ForUM skulle miste sin tyngde i pakt med at de små organisasjonene har fylt medlemsmassen. Her mener hun samtidig at det ble tatt et heldig grep, som har bidratt til at ForUM har den tyngden det har i dag: utarbeidelse av rapporter fra norske og internasjonale forskere har gitt viktig forskningsbasert kunnskap som grunnlag for utvikling av egne politiske posisjoner. I videreføringen av det er det særlig ett utviklingstrekk hun vil løfte fram: For mens noen kanskje vil mene at sivilsamfunnet, gjennom ForUM, har blitt «for stuerene», ser Elin det annerledes.
- I Felleskampanjens tid og i ForUMs første år påpekte vi problemene og krevde endring, men hadde svakt funderte løsningsalternativer. Her mener jeg at ForUM har utviklet seg markant. ForUM er nå både en kritisk vaktbikkje og politisk pådriver og leverer faglig tunge løsningsforslag. Dét tror jeg myndighetene oppriktig verdsetter. Det har også gjort at vi har fått mer makt. 30 års tålmodig arbeid har resultert i at klima, miljø og utvikling nå er på dagsorden for alvor. Men den nødvendige politiske handlekraften mangler fortsatt. Det går for langsomt. Og verden brenner, avslutter Elin.
Intervjuet er et av bidragene i antologien Seier eller svik? 30 år i kamp for en bærekraftig verden. Antologien ble utgitt i anledning ForUM sitt 30-årsjubileum. Les mer om og bestill antologien her.