Skrevet av Naja Amanda Lynge Møretrø, leder i Changemaker fra 2021-2023

Det var med en nysgjerrig ærefrykt jeg en vinterdag i 2023 skulle intervjue Maja Lunde – en av de absolutt største og tydeligste romanforfatterne som tematiserer klima- og naturkrisa i sitt forfatterskap. Maja Lunde har nemlig greid noe jeg, som leder av en ungdomsorganisasjon som kjemper for global rettferdighet, gjerne skulle fått til selv: Å engasjere og røre hjertene til millioner av mennesker verden over. Hvordan får hun det til? Og hva har egentlig kunstneren Maja Lunde og jeg, aktivisten Naja Møretrø, til felles, og hva skiller oss? 

Først må vi se oss rundt: Vi skriver 2023 og begynner å gå tomme for år hvor vi har en sjanse til å snu. 2030 nærmer seg med stormfart. «Det vi gjør de neste årene, vil ha konsekvenser for de neste tusen», ble det sagt i forbindelse med fremleggelsen av FNs klimapanels (IPCC) siste rapport. Verdens ledere har akkurat også endelig blitt enige om det som flere har kalt ‘naturens Parisavtale.’ Selv med enighet om hva vi står i, sirkler klima- og naturkrisa seg innover, rundt oss, nærmere og nærmere. 

Maja Lunde var sammen med flere forfattere ute og ga støtte i offentligheten til elevene som hadde skolestreik for klima i 2019. Og i bøkene hennes, og særlig det som ofte blir kalt ‘klimakvartetten’, med bøkene Bienes historie, Blå, Prewalskis hest og Drømmen om et tre, har Maja meldt seg inn i kampen for et levelig klima og en levende, mangfoldig og blomstrende natur. 

Jeg har gjennom flere år vært aktiv i Changemaker. Jeg har stått og skreket om klimahandling og rettferdighet, både sammen med skolestreikere i Norge og med urfolk og rettferdighetsforkjempere fra hele verden under klimaforhandlinger i FN. Urfolks rettighetskamp som en del av klimakampen står hjertet mitt ekstra nært fordi jeg har urfolksrøtter fra Grønland selv. Men selv med en stor dose pågangsmot og med min tro på Changemakers slagord, «Klart vi kan forandre verden!», er det noen ganger vanskelig å se for seg at vi skal klare å virkelig endre verden, om enn raskt nok. 

Til tross for ulike utgangspunkt, hun som forfatter, og jeg som klimaaktivist og leder av en ungdomsorganisasjon, virker det åpenbart at vi vil samme vei: mot en bærekraftig og rettferdig verden der vi lever på en måte som ikke ødelegger jorda og med gode liv for alle mennesker. Men hvor startet engasjementet hennes? Hun forteller at naturvern var et naturlig tema rundt middagsbordet i barndomshjemmet. 

- Kjærligheten til naturen har vært i meg hele veien egentlig. Selv om jeg vokste opp midt i Oslo, stod naturen sentralt i hverdagen. Jeg oppsøkte natur fra jeg var veldig liten. Jeg syklet rundt på Bygdøy, plukket blomster, presset dem, tok dem med hjem og lagde herbarium. 

Det er tydelig fra starten av samtalen vår at hun har en enorm kjærlighet for naturen, og at dette inspirerer henne mye i forfatterskapet. Den kom frem i skrivinga allerede i ungdomsårene, og er et viktig grunnlag for romanene i ‘klimakvartetten’. 

- Når jeg skriver tar jeg utgangspunkt i mine egne følelser og mine egne redsler. «Skriv der det brenner», sier vi. Og når det kommer til natur- og klimakrisa så brenner det virkelig nå, sier Maja. 

Jeg kan kjenne meg igjen i at følelser er viktig for engasjementet. Jeg har alltid tenkt at mitt engasjement startet i barnehagen når noen ikke fikk være med på leken. Det var urettferdig at noen skulle være utenfor. Den samme sterke rettferdighetssansen har siden kommet til uttrykk gjennom engasjement for klimarettferdighet. Det at noen som har null skyld i klimaendringene opplever de desidert verste konsekvensene, er for meg dypt, dypt urettferdig. 

Med et så stort engasjement for naturen skulle man kanskje tro at Maja hadde et tydelig og strategisk mål for øye med romanene hennes - å bidra til endring. Det avfeier hun, og forteller at hun aldri har mottakelse eller noe strategi i tankene i skriveprosessen. 

- Jeg skriver ikke bøkene jeg skriver fordi jeg er aktivist, men jeg blir mer aktivistisk fordi jeg har skrevet de tekstene, forteller Maja.

Hun forteller om at det er forskjell på når hun skriver bøkene, og når hun snakker om dem. Som da hun talte på NHOs årskonferanse, og i den sammenheng ble mer aktivistisk, men når hun skriver er hun rendyrket forfatter som kun er tro mot karakterene og handlingen. Det gir mening, men overrasker meg også, fordi det er en helt annen måte å tenke rundt skriving på. Når jeg skriver, er det KUN med tanke på mottakeren. Om det er en kronikk eller en ytring på Facebook eller hva det skulle være, så er det alltid for å få frem et budskap som kan hjelpe oss i å vinne kampene vi står i.

Det at Maja ikke gjør det på denne måten, gjør kanskje at det treffer på en litt annen måte. Hun snakker om hvordan kunsten har en annen effekt enn vitenskapen og politikken.

- Mens journalistikk og forskning ofte snakker til hjernen, kan romaner snakke direkte til hjertet. Gjennom en bok kan vi faktisk være der, vi kan føle det, og da blir det også en del av oss. Da bærer vi med oss den fortellingen. Det blir personlig for oss på en helt annen måte. Og det gjør at vi også kanskje over lengre tid får økt motivasjon, sier Maja.

Dette tror jeg det ligger noe i. Det er jo allerede mange som opplever klimakrisa på kroppen. Folk dør allerede. Og det vil bli mange flere om vi ikke greier å endre verden radikalt. Da kan det å snakke til hjertet istedenfor hjernen kanskje få oss til å føle på alvoret fortere? 

Det gjør Majas romaner. Måten hun skriver på gjør at det som føles enten langt unna i tid eller i rom, blir forestillbart og kjennes ut som noe man kan ta og føle på. Tørke, vannmangel, ressursknapphet, og ikke minst håpløsheten av at vi ikke klarte å endre oss i tide. For oss i Norge – som tilhører en utrolig liten og privilegert del av verden som foreløpig ikke lider nevneverdig av klima- og naturkrisa – er det å få skapt en slik nærhet til det som skjer kanskje spesielt viktig.

Handlingen i Majas bøker foregår i den virkelige verden, i fortid, nåtid og fremtid. Det fremtidige er dystopisk, og beskriver et samfunn som, på grunn av klima- og naturkrisa, er svært krevende å leve i. Den andre romanen i klimakvartetten, Blå, handler om en glovarm verden der mennesker i Europa må flykte fordi den ekstreme varmen skaper tørke. Dette fører til at vannet blir en knapp, nesten ikke-eksisterende ressurs. Handlingen er satt til 2041, men det er skremmende kort vei fra denne skjønnlitteraturen til virkeligheten. Sommeren 2022 opplevde Europa det som ble kalt den verste tørken på 500 år.

- Den sommeren var det mange som tok kontakt med meg og fortalte «Jeg har tenkt så mye på Blå, det er AKKURAT som i Blå, med tørken i Europa», forteller Maja.

Selv om bøkene til Maja er fiksjon, er hun kjent for å legge fiksjonen tett opp mot virkeligheten. Hun går faglig til verks og gjør mye naturvitenskapelig research i arbeidet med sine bøker. Hun forteller at hun kun lyver når hun må. Men selv om bøkenes forankring i virkeligheten treffer, er det kanskje det følelsesmessige i romanene som gjør at det kjennes spesielt nært. Med et bakteppe av klima- og naturkrise, er det det mellommenneskelige som står i sentrum. 

- Jeg bruker ikke selv merkelappen klimafiksjon på romanene mine. For meg et det like mye relasjonsfortellinger, og det er det som driver historiene fremover.

Og det er nettopp dette menneskelige, de kroppsliggjorte opplevelsene, i bøkene som treffer meg mest. En passasje fra Blå gjorde at jeg fikk skikkelig klump i magen: 

Du skrur av vekkerklokka, spiser frokost, går på jobb, krangler, ler, elsker, vasker opp, bekymrer deg for om kontoen blir tom før måneden er omme [...] du tenker ikke på at alt du har rundt deg, bare kan bli borte. Selv om du hører at verden er i endring, selv om du ser det på gradestokken. Du tenker ikke på det før den dagen det ikke lenger er vekkerklokka som får deg opp om morgenen, men lyden av skrik. Flammene har nådd fram til byen din, til huset ditt, til senga di, til dem du er glad i. Det brenner hos deg, sengetøyet ditt tar fyr, puta di begynner å ryke, og de kan ikke annet enn å løpe. 

Alvoret i situasjonen kommer tydelig frem i romanene, som kan oppleves tyngende og lite håpefulle. I intervjuet er det derimot en smilende og positiv forfatter, som fort kommer inn på temaet håp, og hva som kan gjøres for en bedre fremtid. Maja trekker frem at hun som forfatter er privilegert som får stille de store, viktige spørsmålene.

- Hvorfor ble det oss, akkurat menneskene, som har blitt den arten som endret verden så drastisk? Er vi i stand til å rette på våre feil, eller er vi fra naturens side begrenset som art? Er vi for kortsiktige og egoistiske fra naturens side? Er vi for egoistiske fra naturens side? 

Dette er spørsmål jeg også har tenkt mye på. Og i forlengelsen av det - hvordan kan vi best og raskest mulig bidra til den endringen vi trenger, og til å kunne leve gode bærekraftige liv? Maja peker på at samtidig som vi mennesker har ødelagt mye, er det også i oss at håpet nå ligger.

- Hvis håpet finnes et sted - så er det i oss, i våre egenskaper. 

Dette er en lignende analyse som vi i Changemaker, og i store deler av miljø- og utviklingsbevegelsen, har. Vi pleier å si at det er menneskene som har skapt problemene, og at det derfor også er vi som må løse dem. Så hvordan gjør vi det? I min rolle er det naturlige utgangspunktet at dette er politisk. Endring kommer gjennom politikk, gjennom å endre de store strukturene, og lage rammer som gjør at alle mennesker, uansett grad av engasjement skal leve gode og bærekraftige liv. 

Maja mener dette ikke kan være en hvilepute. Vi må alle gjøre det vi kan fra der vi er. 

- For meg er det viktig å holde fast på håpet, og å holde fast på både ansvaret og muligheten hver og en av oss har til å faktisk bidra. Som polfareren og aktivisten Robert Swan sa: «Den største trusselen mot planeten er troen på at noen andre skal redde den». Det gir veldig gjenklang hos meg. Vi kan alle bidra, trykket på politikerne må også komme nedenfra. Vi kan gjøre mye privat. Mange av oss har mulighet til å påvirke på en arbeidsplass og i et lokalmiljø. Kanskje til og med lokalpolitikk, eller nasjonal for den saks skyld. Noen sitter med nøkler inn til store bedrifter. Eller internasjonale fora. Alle må se på hvor de står, og hvilke muligheter de har til å gjøre noe og til å påvirke andre. Og hvis våre folkevalgte ser at det er et folkelig engasjement på grasrota, vil det også bidra til modigere politiske valg, sier Maja engasjert.

Jeg lurer på om det er her vi skiller oss mest fra hverandre, hun og jeg. Med at hun tenker at vi ikke kan vente på at politikerne får ut fingeren, og jeg tenker at vi ikke kan vente på at alle individer skal endre seg samtidig. Når vi i slutten av intervjuet kommer inn på hva som gir håp for framtida, sier Maja med glimt i øyet: 

- Jeg pleier av og til litt tullete å si at mange emosjonelle, private problemer, men også verdensproblemer ville vært løst hvis vi alle gikk litt mer tur i skauen (og la igjen mobilen hjemme), spiste litt mer grønt og leste litt flere bøker.

Og mens en slik tilnærming på en måte representerer det motsatte av min metode for endring - at løsningen ligger i at vi alle må gå mer tur - gir det meg egentlig en tro på at håpet og løsningene ligger i broen mellom kunstneren Majas og aktivisten Najas tilnærminger til vår tids største utfordringer. For er det ikke nettopp blandingen av det nære og det fjerne, individer og samfunn, politikk og hverdagsendring, mennesker og naturen, kjærlighet og strukturer, som til sammen blir svaret? Med aktivistens politiske kamp for strukturell endring hos de med størst ansvar for krisene, kan vi alle også vinne kunstnerens kamp for mer nærhet til naturen og hverandre. For om vi får på plass strukturelle og politiske rammer som gir alle mulighet til å leve gode, bærekraftige, grønne liv, vil vi alle ha tid til å gå litt mer i skogen og lukte litt mer på blomstene. Og andre veien, kan tiden til naturen og alt i den, inspirere oss til å leve sammen med den, og ikke mot den. Skal vi få til dette, er det iallfall ingen tvil om at kampen for en rettferdig og levelig klode trenger både kunstneren og aktivisten.

Intervjuet er et av bidragene i antologien Seier eller svik? 30 år i kamp for en bærekraftig verden. Antologien ble utgitt i anledning ForUM sitt 30-årsjubileum. Les mer om og bestill antologien her.