Hvilket tema jobber du med?

Vest-Sahara-konflikten beskrives ofte som en av de mest glemte konfliktene i verden. Nå vil jeg påstå at den knapt er synlig i det hele tatt. Å jobbe med en konflikt som er lite kjent, og ikke prioritert av medier, er svært utfordrende. Jeg jobber hovedsakelig med å opplyse den norske befolkningen om Vest-Sahara; jeg holder foredrag over hele landet. I tillegg driver jeg den eneste podkasten om Vest-Sahara.

Temaer vi jobber med er folkerett og for at Norge skal ha en posisjon om Vest-Sahara som er basert på folkerett. Vest-Sahara er et rikt territorium, og Marokko utnytter naturressursene i de okkuperte områdene for å tjene penger, og for å score politiske seire. Vi jobber med å kartlegge norske og internasjonale selskaper som samarbeider med Marokko i de okkuperte delene av Vest-Sahara, og utfordrer alle de involverte selskapene. Det er særlig min kollega Erik - som har jobbet som gravejournalist - som graver i handelen og næringslivet. Ellers jobber vi med menneskerettighetene, ved å kartlegge overgrep, og klage Marokko inn til FN-systemet.

Hva er din hjertesak og hvorfor?

Kvinner og flyktninger. Jeg vokste opp i et velfungerende samfunn takket være kvinner i flyktningleirene. I den okkuperte delen av Vest-Sahara har kvinner også en sentral rolle, og kvinner er ofre av systematiske menneskerettighetsbrudd. I 2023 skrev jeg biografiene til 19 kvinnelige saharawiske aktivister til et menneskerettighets- og storytellingprosjekt om saharawiske kvinner og flyktninger. Les mer om Jaimitna-prosjektet her.

Hvem er forbildet ditt og hvorfor?

Jeg husker at jeg på slutten av ungdomsskolen ble stilt samme spørsmål da jeg skulle fylle ut et skjema for et internasjonalt stipend. Stipendet ville gi meg muligheten til å studere på videregående skole i utlandet - og Norge var ett av alternativene.

Moren min kunne verken skrive eller lese. Så hun sendte meg til en nabo som hjalp meg med å fylle ut skjemaet. Naboen min var forfatter, politiker og ikke minst kona til daværende president i Vest-Sahara.

Jeg prøvde skikkelig hardt å finne i hodet mitt en person som er veldig kjent som et forbilde. Jeg sa Martin Luther King. Jeg ville imponere henne, og disse utlendingene med blå øyne som satt i et land langt opp i nord. Jeg ville at de skulle bli imponert over hvordan jeg kunne dette, til tross for at det ikke fantes internett eller bibliotek hos meg.

I den alderen trodde jeg at verden var rettferdig, og at alle hadde like muligheter og privilegier i livet. Det ble ikke noe stipend, men jeg lærte min lekse om mine ekte forbilder.

Folk jeg peker på som mine forbilder er de menneskene som ikke har vært privilegert og likevel lyktes, mot alle odds. Moren min er en av dem. Mamma flyktet fra sitt hjemland da det ble okkupert. I månedsvis bar hun sine små barn gjennom ørken. Hun jobbet i barnehage, men kunne verken lese eller skrive. Jeg husker at da jeg gikk på barneskolen så hjalp jeg henne med leksene. Mamma er over seksti i dag. Til i dag er jeg imponert over at hun ikke har gitt opp å forbedre seg. Det er takket være henne at jeg og mine søsken fikk høyere utdanning.

Men moren min er ikke et unikt eksempel. Det er sånn med kvinner i Vest-Sahara og i de saharawiske flyktningleirene. Det var kvinnene i de saharawiske flyktningleirene som bygde opp barnehagen og skolen jeg gikk på. Det var kvinnene i flyktningleirene som inspirerte meg til å engasjere meg i politikk og samfunnsspørsmål.

Hva er det beste minnet du har fra å være aktivist?

Fra de siste årene vil jeg si da jeg reiste til Glasgow for å delta i et event under COP26. Det var historisk for oss fra Vest-Sahara. På det eventet ble Vest-Saharas såkalte ‘iNDC’ presentert for første gang. Det saharawiske folket er jo vanligvis ikke inkludert i internasjonale forhandlinger og møter som et klimatoppmøte. Og de var det ikke denne gangen heller. Men nå lanserte vi vår egen klimaplan, i et sidepanel, og det kom masser av folk. Det var en så fin, positiv overraskelse, å se så mange interessert i noe som betyr mye for oss.

Hvordan holder du deg oppdatert?

Jeg må innrømme at jeg lenge har hatt en usunn og ikke-bærekraftig metode for hvordan jeg holder meg oppdatert. Før var jeg online hele tiden og fulgte med på alt og alle. For eksempel hvis noen hadde postet noe om en person som ble pågrepet eller banket opp i det okkuperte territoriet, tok jeg kontakt med dem og prøvde å lære så mye om det for å hjelpe, selv om jeg noen ganger ikke ante hvordan. Det var også det samme med nyhetene fra flyktningleirene.

Jeg var konstant logget inn på Facebook og Twitter og fulgte alle folkene og organisasjonene som har noe med Vest-Sahara å gjøre. Til og med marokkanske medier og marokkanske institusjoners sosiale medier. Mitt ønske var jeg skulle få med meg alt som har med Vest-Sahara å gjøre.

Så kom WhatsApp og du ble lagt til i mange WhatsApp-grupper på forskjellige temaer. Og jeg var alltid tilgjengelig dag og natt, i feriedager, slik at folk kunne få tak i meg uansett om de var andre aktivister i Vest-Sahara, i flyktningleirene, i diaspora eller andre europeiske grupper som jobbet med Vest-Sahara-saken. Det var sjelden at jeg sa nei. I dag vet jeg at jeg hadde skyldfølelse overfor de som er i en verre situasjon enn meg.

Etter flere runder med utbrenthet, og bedre forståelse for mine egne begrensinger som et menneske, har jeg blitt mer strategisk i hvordan jeg holder meg oppdatert. Jeg sjekker fortsatt sosial medier, men ikke så ofte som før. Jeg er med i en WhatsApp-gruppe med alle aktivister og eksperter som jobber med saken, og der blir nesten alle oppdateringer delt. På hvert tema har jeg kontakt med en person som jobber med det temaet. Dukker det opp noe nytt som jeg må fordype meg i eller dobbeltsjekke, tar jeg direkte kontakt med dem. Dette er særlig viktig for å unngå fake news.

Jeg kan fire språk og søker regelmessig opp om det er skrevet noe nytt om eller relevant i Vest-Sahara.

Hva gjør du for å koble av? /Har du noen tips til avkobling for travle aktivister?

Jeg tenker at i hver bransje blir man fanget i sin egen boble. Så mitt første råd er å bryte med aktivistboblen iblant, og henge med folk som jobber med noe helt annet. Man trenger ikke bare omgås folk som jobber i samme «redde-verden-bransje».

Det er jo sant at hjertesaken og motivasjonen for hver aktivist er at verden skal bli mer rettferdig. Jeg føler at ved å være aktiv i en NGO kan man miste kontakten med hverdagslivet til vanlige folk. Aktivistene og NGO-folk snakker og lever som om vi allerede er i den verdenen som «vi alle ønsker verden skal være». For eksempel, når jeg er med mine kollegaer og folk i mitt nettverk føles det så trygt og veldig inkluderende for meg som en innvandrerkvinne med en tydelig aksent. Så går jeg ut av denne boblen og henger med andre. Da blir det fort fokus på meg som innvandrer: På grunn av min aksent. Og hvorfor og hvordan jeg er hvor jeg er. Helt ærlig, det gjør meg både ukomfortabel samtidig som jeg liker å bli utfordret og igjen «in touch» med det samfunnet og verdenen som vi prøver å endre.

Å gå ut av boblen er sunt for aktivister. Det gjør deg mer fleksibel, åpen og hvem vet, kanskje du oppdager din nye hjertesak.

Råd nummer to er å finne en hobby. For noen år siden ville jeg ledd eller blitt stresset av tanken på å kaste bort tiden min på å ha det gøy istedenfor å lære meg nytt språk eller å melde meg til en arbeidsgruppe.

I 2022 intervjuet jeg en portugisisk-britisk kvinne som har vært aktivist i 30 år. Hun har snakket om hvordan mange tiår med å jobbe med Vest-Sahara har påvirket hennes privatliv. Danielle Smiths råd er å prøve å finne balanse ved å finne noe du liker å gjøre. For henne er det tango.

«For many years I didn’t do what I like because I was like I didn’t have time, this is a luxury, and then you burn out. You have to nourish your own soul to keep going. I love tango dancing (…) It is my space, and I am not letting anything take that from me no matter how much I love the Saharawi cause. This is an important space for me, to respect my own needs.»

Jeg retter rådene mine særlig mot single, unge aktivister, til innvandrere og til de som på en eller annen måte er personlig tilknyttet de temaene de jobber med, og derfor lever med skyldfølelsen.

Det faktum at man er ung, bor alene eller ikke har sin egen familie i nærheten fører lett til at du bruker enda mer tid på engasjementet. Alt blir mer intenst i hodet ditt fordi du konstant utsetter deg for alle detaljer om hva som er galt med verden.

Kjære aktivist, at du gir alt, og at du er tilgjengelig døgnet rundt er bra på kort sikt, men ikke sunt på lang. Jeg vet at du leser dette og rister på hodet av å lese disse pinlige setningene. Du blir irritert fordi verden går til helvete og vi har dårlig tid. Husk, det er en maraton, ikke en sprint. Så meld deg på den teite hobbyen som du ikke synes er like spennende som et statsbudsjett eller et FN-bærekraftsmål.

Ellers gode råd fra min podkastgjest:

Be humbled about your limitations.

Nobody can do everything.

Find a balance.

Don’t feel guilty if you can’t do anything about it.