Statsministere Jonas Gahr Støre har bedt alle statsråder utarbeide fem prioriterte punkter til regjeringens ettårige styreplaner, forankret i Arbeiderpartiets partiprogram, ifølge Klassekampen.
Dermed skal regjeringen avgjøre hvilke prioriteringer som får størst betydning for norsk utviklingspolitikk, og over 20 organisasjoner står samlet om hvilke punkter utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) bør prioritere.
Regjeringens ettårsplaner vil legges frem i midten av desember.
Dialogmøter
Etter høstens stortingsvalg inviterte utviklingsministeren norske sivilsamfunnsorganisasjoner til dialogmøter for å samle innspill til hvordan norsk bistand bør innrettes fremover. I invitasjonsbrevet skrev han blant annet at verden er i rask endring, og at nye prioriteringer hos store givere gjør det nødvendig å vurdere Norges vei videre.
Han ønsket klare råd: Hva bør Norge prioritere, og hva bør vi ikke prioritere? Hvor kan Norge utgjøre en størst mulig forskjell? Hvilke politiske initiativ bør vi støtte, og hvilke nye initiativ kan vi ta? Hvilke initiativ bør vi ikke lenger bruke norske bistandsmidler og ressurser på?
I dialogmøtene løftet organisasjoner et behov for en ny stortingsmelding – et styringsdokument som kan legge et kunnskapsbasert og langsiktig grunnlag for politiske valg de kommende årene.
Hovedprioriteringer
I etterkant av dialogmøtene samlet over 20 organisasjoner seg om fire hovedprioriteringer for utviklingspolitikken fremover:
1. Støtte til sivilsamfunn og lokaliseringsagendaen
Et sterkt sivilsamfunn er avgjørende for å fremme demokrati og menneskerettigheter, særlig for de mest sårbare. Norge bør skjerme støtten til sivilsamfunn og øke direkte bistand til lokale aktører, spesielt i de minst utviklede landene, i tråd med FN-prioriteringer og lokaliseringsagendaen.
2. En FN-styrt, regelstyrt verden
Norges troverdighet som forsvarer av menneskerettigheter og folkeretten er en viktig ressurs og bør brukes aktivt i en tid med økende geopolitisk uro. Norge bør styrke en regelstyrt verdensorden med FN i sentrum, bidra til FN-reform, støtte globale fellesgoder og bruke sin diplomatiske tyngde til å beskytte sivile og fremme menneskerettigheter.
3. Klimafinansiering utenfor bistandsbudsjettet
Klimakrisen er en menneskerettighetskrise og en driver for global urettferdighet, men klimafinansiering må ikke gå på bekostning av fattigdomsbekjempelse. Norge bør øke klimafinansieringen betydelig, utenfor ordinær bistand, og bidra til utslippskutt, tilpasning og håndtering av tap og skade. Som ett av få land med et 1,5-gradersmål bør Norge ta lederskap og jobbe for en internasjonal avtale om utfasing av fossile brensler.
4. Økt nasjonal ressursmobilisering
Utviklingsland taper enorme summer på kapitalflukt, skatteunndragelser og urettferdig gjeld, noe som svekker deres evne til å finansiere utvikling. Norge bør gå foran i arbeidet for et rettferdig globalt skattesystem, støtte en FN-ledet skattekonvensjon og bidra til ansvarlig utlån og bærekraftig gjeldshåndtering. En ny stortingsmelding bør bygge på tydelige kriterier som merverdi, behov og komplementaritet for å sikre en målrettet og legitim utviklingspolitikk.
Punktene ble sendt i et felles brev til utviklingsministeren i høst.