Hvert år i mars arrangeres en to-ukers konferanse som rommer både offisielle delegasjoner fra medlemslandene og representanter fra sivilsamfunn og kvinneorganisasjoner.

Det er et enormt arrangement og kan slå pusten ut av enhver som forsøker å orientere seg for første gang i mylderet av mennesker, offisielle arrangementer og parallelle seminarer organisert av kvinneorganisasjoner fra en mengde land. «Du må bare tenke på det som Arendalsuka ganget opp mange ganger». Slik forklarte en deltaker Kvinnekommisjonen for unge kvinner som deltok for første gang.

Og på mange måter er Kvinnekommisjonen som Arendalsuka. Konferansen er et møtepunkt mellom sivilsamfunn og beslutningstakere, med seminarer, panelsamtaler og foredrag. Kvinnekommisjonen har imidlertid en politisk dimensjon som Arendalsuka ikke har. Det foregår offisielle forhandlinger som munner ut i sluttdokumenter eller politiske erklæringer som søker å finne løsninger på de mange utfordringene kvinner står overfor i ulike deler av verden.

Beijingplattformen 30 år

Årets Kvinnekommisjon markerte 30-årsjubileet til Beijingplattformen. Plattformen ble vedtatt av FNs medlemsland i 1995, og har utviklet seg til å bli det viktigste internasjonale rammeverket for å oppnå likestilling mellom kjønnene. Den refereres ofte til som gullstandarden for arbeidet med kvinners økonomiske, sosiale og politiske rettigheter, og kom etter tiår med flere internasjonale kvinnekonferanser.

Beijingplattformen identifiserte 12 kritiske områder for å fremme kvinners rettigheter, og henger klart sammen med tidligere konferanser og rapporter, som for eksempel FNs kommisjon for miljø- og utviklingsspørsmåls rapport «Vår felles framtid». rapporten understreket betydningen av familieplanlegging og likestilling for en bærekraftig utvikling I Beijingplattformen ble temaene fulgt opp med konkrete handlingsplaner.

Motkrefter

Store framskritt for rettigheter og frihet har også ført til motreaksjoner. Dette manifesterte seg både før og under årets Kvinnekommisjon. Trump-administrasjonens beslutning om å trekke seg fra Paris-avtalen, avvisning av bærekraftsmålene, og avvikling av USAID med alvorlige konsekvenser for finansiering av både FN-systemet og sivilsamfunnsorganisasjoner, lå som en mørk sky over årets konferanse.

Representanter for motkreftene forøkte under Kvinnekommisjonens første dag å tvinge fram en votering over slutterklæringen. Dette for å synliggjøre flere lands uenighet om temaer som jenter og kvinners seksuelle, og reproduktive helse og rettigheter (SRHR), klima og miljø, og seksuell orientering. Dette lyktes de imidlertid ikke med og slutterklæringen ble enstemmig vedtatt med akklamasjon.

Med disse rammene er det å anses som en seier at man fikk konsensus rundt slutterklæringen. FNs Kvinnekommisjon har gjennom erklæringen sluttet opp om de forpliktelser som ble inngått i 1995. Men enigheten kommer dessverre ikke uten en bismak. Et sentralt tema som SRHR ble bevisst ikke tatt med i erklæringen for å oppnå konsensus. USA brukte sitt innlegg under Kvinnekommisjonens møte til blant annet å gå ut mot slutterklæringens henvisninger til 2030-agendaen med bærekraftsmålene og klimaendringer.

Sivilsamfunn og kvinneaktivister

Med dette som bakteppe er det positivt at slutterklæringen gir en sterk støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner og kvinneaktivister. Betydningen av både politisk og økonomisk støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner ble også trukket fram i Norges offisielle innlegg. Det er å håpe at Norge vinner fram med sitt standpunkt.

Sivilsamfunnsorganisasjoner og kvinneorganisasjon trenger all den støtte de kan få for å opprettholde dagens rettigheter, og for å åpne opp nye arenaer for jenter og kvinner.