Debattinnlegg ble først publisert hos Altinget 15. oktober 2025.
Forslaget til bistandsbudsjett for 2026 markerer et skifte i norsk bistandspolitikk: Ukraina mottar omtrent en fjerdedel av norsk bistand. Regjeringen kunne funnet pengene andre steder, men har valgt å kutte, midt i en tid med krig, sult, klima- og fattigdomskriser.
Vi deler regjeringens vilje til å bistå Ukraina. Men vi er dypt bekymret for at dette skjer på bekostning av fattigdomsbekjempelse, matsikkerhet, klima, fred, helse, utdanning og nødhjelp i konfliktområder som Afghanistan, Sudan, Sør-Sudan, Sahel og Den demokratiske republikken Kongo. Å kutte i hjelpen til verdens fattigste og mest sårbare strider imot det humanitære imperativet som ligger til grunn for norsk bistandspolitikk: Hjelp skal gis etter behov, ikke etter politiske interesser.
Bistand er i all hovedsak aktivitet som skjer utenfor Norge og er derfor ikke inflasjonsdrivende. Dette har ledende fagmiljøer, inkludert Finansdepartementets rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, fastslått. Når Forsvarsdepartementet får friske penger fra Oljefondet til militær støtte til Ukraina, bør det samme argumentet gjelde for den sivile støtten.
Alvorlig dilemma
Da regjeringen lanserte «Nansen-pakken» i 2023 jublet vi – men med en klump i magen. Vi fryktet at midlene ville bli tatt fra et allerede presset bistandsbudsjett. Den gang ble vi lovet at støtten til Ukraina ikke skulle gå på bekostning av innsatsen i andre kriser. Men utviklingen de siste årene har vist det stikk motsatte.
Norads tall fra 2024 viser at bistanden til de fattigste landene har falt med 2,3 milliarder kroner fra året før. Det er samme nivå i kroner som i 2020, men andelen har stupt fra 56 prosent i 2020 til 31 prosent i 2024. Nå jubler vi ikke lenger.
Som Emil André Erstad påpeker i kommentaren «Derfor er bistandsprosenten død» i Panorama, står vi overfor et alvorlig dilemma: Hva skjer den dagen Ukraina ikke lenger har behov for omfattende støtte? Vil disse milliardene forsvinne fra bistandsbudsjettet for godt? Historien viser at når bistand kuttes, er det krevende å bygge den opp igjen. Norge, som fortsetter å gå med store overskudd, kan ikke forsvare å kutte i hjelpen til verdens fattigste.
Vi krever at den norske regjeringen:
- Oppretter en separat krisepakke for Ukraina, finansiert utenfor det ordinære bistandsbudsjettet.
- Øker andelen av bistanden som går til verdens fattigste.
- Forplikter seg til å bevare bistandsprosenten som et moralsk og politisk symbol.
Norsk bistand må fortsatt bidra til langsiktig utvikling og humanitær innsats utenfor Europa. Det er ikke bare et spørsmål om solidaritet, det er også i vår egeninteresse å utrydde ekstrem fattigdom, stanse miljøkrisene og bidra til en fredelig verden.