Krig, geopolitisk uro, demokratisk tilbakegang og klimakrise har ført til økende humanitære behov verden over. På samme tid kutter flere giverland, inkludert Norge, i bistandsbudsjettene sine og det blir stadig strengere krav til dokumenterbare resultater og effektiv bruk av bistandsmidler.

Våren 2026 lanserte Utenriksdepartementet prosjekt Vendepunkt og inviterte til bred debatt om hvordan norsk utviklingspolitikk og bistand må reformeres. Arbeidet skal danne grunnlaget for en ny stortingsmelding som legges fram våren 2027.

Forum for utvikling og miljøs (ForUM) medlemsorganisasjoner har levert fem innspill til Vendepunkt-prosessen. Innspillene tar for seg effektivitet og resultatmåling i bistanden, lokalt ledet utvikling, kanalvalg, private investeringer og klimafinansiering.

Innspill om effektivitet og resultatmåling i bistanden

I dette innspillet advarer organisasjonene regjeringen mot en snever forståelse av effektivitet og resultatmåling, hvor bistand vurderes ut fra å telle raske og målbare resultater. Et slikt fokus på kontroll og raske resultater kan svekke utviklingen av bærekraftige endringer.

Organisasjonene understreker at effektiv bistand og utviklingssamarbeid handler om å styrke det som gjør at endringer kan vare over tid, og være lokalt forankret og bærekraftig.

Når regjeringen nå skal reformere norsk utviklingspolitikk, argumenterer organisasjonene at fire viktige forutsetninger må på plass for å sikre effektiv bistand: lokale partnere må har reelt eierskap, arbeidsmåtene kan tilpasses underveis, når organisering og koordinering understøtter samarbeid, og når kunnskap deles og bygges i fellesskap.

Innspill om lokalt ledet utvikling

I dette innspillet argumenter organisasjonene for at norsk bistand i langt større grad må styres av lokale aktører. Organisasjonene viser til forskning som tyder på at lokale aktører ofte kan levere bistand mer kostnadseffektivt og med bedre forståelse av lokale behov.

Innspillet peker på at dagens bistandssystem fortsatt er dominert av aktører i det globale nord. Selv om Norge og andre giverland har forpliktet seg til lokalt ledet utvikling gjennom internasjonale avtaler, går fortsatt mesteparten av bistandsmidlene via internasjonale organisasjoner og andre mellomledd.

En av anbefalingene er at Norge bør sette konkrete mål for hvor stor andel av bistanden som skal gå direkte til lokale aktører innen 2030. Lokale partnere må få større innflytelse over prioriteringer og mer fleksibel og langsiktig finansiering, mens norske organisasjoner må fungere som støttespillere framfor styrende mellomledd.

Innspill om kanalvalg i bistanden

Kanalvalg handler om hvor norsk bistand er plassert, og om hvilke systemer, aktører og maktstrukturer Norge velger å styrke.

Innspillet argumenterer for at Norge må bruke bistandskanalene mer strategisk og se dem som deler av én samlet portefølje, der ulike kanaler har ulike styrker.

FN og multilaterale institusjoner er avgjørende for koordinering og internasjonale normer, mens sivilsamfunn og lokale aktører spiller en viktig rolle i demokratibygging og lokal forankring.

Strategisk valg av ulike bistandskanaler må brukes aktivt for å spre makt i systemet, slik at mer ansvar og flere ressurser går til lokale aktører.

Innspill om private investeringer i norsk bistand

Private investeringer kan bidra til økonomisk vekst, arbeidsplasser og utvikling av lokale verdikjeder. Men ofte går kapital dit risikoen er lavest og profitten størst, ikke nødvendigvis der behovene er størst.

Innspillet understreker behovet for å støtte små og mellomstore bedrifter og lokale produsenter. Mange slike bedrifter mangler tilgang til lån og forsikring, noe som gjør det vanskelig å utvikle virksomheten eller skape nye arbeidsplasser.

Private investeringer kan spille en viktig rolle i norsk bistand, men bare om de bidrar til å bygge opp lokal økonomi og skape varige arbeidsplasser. Investeringer uten lokal forankring kan bidra til økt ulikhet og at de mest sårbare blir stående utenfor.

Innspill om klimafinansiering

Klimaendringene gjør at mange av utfordringene utviklingsland allerede står i, blir verre. Det betyr at bistand innen helse, utdanning, matsikkerhet og infrastruktur kan fungere dårligere om man ikke tar hensyn til klimaendringene.

Derfor må klimarisiko alltid vurderes i utviklingsprosjekter. Å ta klimahensyn inn i alt utviklingsarbeid bidrar både til å beskytte resultatene av bistanden og til å gjøre samfunn mer robuste mot framtidige klimaendringer.

Som rikt olje- og gassland med høye historiske utslipp, har Norge et spesielt ansvar for å bidra mer til internasjonal klimafinansiering. Innspillet advarer imidlertid mot at klimafinansiering tas fra det ordinære bistandsbudsjettet, da dette kan gå utover fattigdomsbekjempelse og annen viktig bistand.