Sommerens temperaturrekorder og alvorlige skogbranner viser at behovet for klimahandling er akutt. Klimafinansiering er avgjørende for at land skal få hjelp til å kutte utslipp, tilpasse seg klimaendringene og håndtere tap og skade forårsaket av ekstremvær.
Klimafinansieringen kategoriseres ofte inn i tre områder:
Utslippsreduksjoner: finansiering av tiltak som reduserer klimagassutslipp, for eksempel fornybar energi, energieffektivisering og elektrifisering.
Klimatilpasning: tiltak som gjør samfunn bedre rustet til å håndtere konsekvensene av klimaendringene, som flom, tørke og ekstreme hetebølger.
Tap og skade: finansiering for redningsarbeid, gjenoppbygging og støtte til land som utsettes for alvorlige naturkatastrofer.
Klimafinansering består av ulike finansieringsformer, for eksempel offentlig gavebasert bistand, lån, garantier, investeringer og privat kapital som mobiliseres gjennom offentlige ordninger. De ulike finansieringsformene har forskjellige formål, og bruken tilpasses lokal kontekst.
Må bidra til utfasing av fossil energi
En viktig del av klimafinansieringen handler også om å redusere avhengigheten av kull, olje og gass. Dette krever finansiering og utbygging av blant annet fornybar energi, energieffektivisering, elektrifisering og strømnett. Slik finansiering er nødvendig for at land skal kunne omstille energisystemene sine uten å låse seg til ny fossil infrastruktur.
Parisavtalen og klimarettferdighet
Klimafinansiering bygger på prinsippet om klimarettferdighet. Dette er en forpliktelse i Parisavtalen som sier at rike land skal bidra med finansiering til fattigere land i møte med klimaendringene.
Rike land har historisk sett stått for en betydelig del av klimagassutslippene, mens mange av landene som har bidratt minst til klimakrisen, rammes ofte hardest av klimaendringer og økende ekstremvær.
Klimarettferdighet henger sammen med Parisavtalens prinsipp om felles, men differensiert ansvar og kapasitet. Alle land har et ansvar for å bidra med klimatiltak for å håndtere og stanse klimaendringene, men ansvaret og muligheten til å bidra varierer ut ifra økonomisk kapasitet. Rike land har derfor et særlig ansvar for å bidra til den globale klimainnsatsen.
Hva bidrar Norge med?
Som et land som har tjent seg rik på produksjon og eksport av olje og gass gjennom mange tiår, har Norge et særlig ansvar for å bidra til å håndterere klimaendringene internasjonalt.
Før COP26 i Glasgow i 2021 lanserte regjeringen et mål om å doble Norges årlige klimafinansiering fra 7 milliarder kroner til 14 milliarder kroner fram mot 2026.
I august 2026 opplyste Regjeringen at målet var nådd og at den rapporterte klimafinansieringen i 2025 var på ca 30 milliarder kroner.
Dette tallet inkluderer flere ulike finansieringsformer, både offentlig støtte og mobilisert privat kapital gjennom offentlige investeringer.
Nesten to tredeler av den rapporterte klimafinansieringen er investeringer og økt mobilisert privat kapital gjennom Norfunds Klimainvesteringsfond. Denne typen finansiering har økt betydelig de siste årene.
Men denne typen finansiering er ikke egnet for de fattigste og mest sårbare landene, eller for klimatilpasning og håndtering av tap og skade. De minst utviklede landene trenger mer gavebasert klimafinansiering. Lån og investeringer kan være viktige virkemidler, men kan også bidra til økt gjeld eller være lite egnet der det er få muligheter for avkastning.
For å sikre at klimafinansieringen når de som trenger den mest, er det viktig å skille mellom offentlig gavebasert klimafinansiering og privat kapital som mobiliseres gjennom offentlige ordninger.