Hirsch Steffens var Forum for utvikling og miljø (ForUM) sin representant i den norske delegasjonen til den 54. sesjonen i FNs komité for verdens matsikkerhet (CFS54).
Under møtet holdt hun innlegg på talerstolen om å anerkjenne og beskytte urfolks matsystemer, tradisjonelle kunnskap og rettigheter, og sikre at urfolk selv får være premissleverandører i arbeidet med bærekraftige matsystemer.
Hva stod på spill under årets møte?
Årets forhandlinger bar preg av mange lange og harde diskusjoner om matsikkerhet og ernæring. Geopolitikken får mye plass i forhandlingene, og land som USA, Argentina og Paraguay prøver å blokkere språk på bærekraftsmålene og kjønn. I tillegg til å bruke hver bidige mulighet til å understreke den frivillige karakteren til retningslinjene (som allerede er frivillige).
Utformingen av retningslinjer for «Building resilient food systems» skulle ferdigstilles i år og bli vedtatt av komiteen, men det har blitt utsatt til neste komitémøte. Dette skyldes et vanskeligere forhandlingsklima hvor man går bort fra konsensus man allerede har nådd. For eksempel har det vært bred konsensus om viktigheten av agroøkologi for en rettferdig transformasjon av matsystemet, men flere medlemsland vil heller bruke begrep som «sustainable intensification».
Det var også stor spenning rundt arbeidet på urfolksmatsystemer, og hvorvidt diskusjonen i komitémøtet kom til å legge det nødvendige grunnlaget for en realisering av urfolks rettigheter, eller bane vei for språk som utvanner rettighetene deres.
Som resten av FN-systemet, preges CFS også av snakk om reform. Hva skal CFS bidra med i en post-2030 verden, og hvordan skal man best organisere seg for at de politiske retningslinjene blir brukt av verdens land? Dette var sentralt i diskusjonene for hvilke tematiske områder som skal prioriteres fremover, og ikke minst om man skal fokusere på implementering av retningslinjer heller enn å lage retningslinjer på nye områder.
Hva var det viktigste for sivilsamfunnet (og Spire)?
Vi deltok på formøtet til sivilsamfunnsmekanismen (CSIPM) som består av 91 sivilsamfunnsorganisasjoner fra hele verden, hvor både NGOer, urfolksgrupper, småbønder, småfiskere, husdyrnomader og urbane matusikre er representert. CSIPM har talerett under møte og sørger på denne måten for at stemmene til de som påvirkes mest av matusikkerhet blir hørt.
I årets forhandlinger var det viktig å fremheve at menneskerettigheter må være rammen for alt arbeid som gjøres i komiteen, og derfor være en motstemme til de som vil svekke språk på menneskerettigheter. Mye av dette innebærer å jobbe saker man allerede har vunnet, for eksempel på likestilling, kjønn og urfolksrettigheter, men som flere medlemsland vil åpne opp igjen og underminere.
I praksis har det vært ekstra viktig under årets forhandlinger å få inn direkte referanser i CFS-retningslinjer til juridiske instrumenter i FN-systemet som store deler av verdens land allerede har ratifisert. Det er for eksempel FN-erklæringer som UNDRIP og UNDROP eller ILO 169.
Dette gjør seg gjeldende under diskusjonen på urfolks matsystemer, hvor det er spesielt viktig hva slags språk man bruker når man omtaler urfolk. CSIPM sammen med andre sivilsamfunnsgrupper på tvers av FN-prosesser peker på sammenblandingen av urfolk og lokalsamfunn («local communities»), som en måte å vanne ut urfolksrettigheter. Det var derfor viktig for sivilsamfunnet å forhindre at formuleringer om urfolk sammenblandes med formuleringer om lokalsamfunn.
I sammenheng med fokus på menneskerettigheter, er det også en kampsak for sivilsamfunnet at man fordømmer bruken av mat og vann som våpen i krig med referanser til menneskeskapte sultkatastrofer som i Gaza og Sudan.
Ellers er det en generell tendens at sivilsamfunnets rolle og legitimitet i forhandlingene blir satt under tvil, og det var derfor viktig å fremheve den viktige demokratiske funksjonen sivilsamfunnet har i CFS.
Hva var utfallet av årets møte, og hva blir viktig fremover?
Under diskusjonen av rapporten «State of Food Security and Nutrition in the World 2026» (SOFI-rapporten) fordømmer man bruken av mat og vann som våpen i krig. Det er en liten seier at dette nevnes i sluttdokumentet, men fremover vil det være viktig å inkludere det i de politiske retningslinjene på motstandsdyktige matsystemer.
På menneskerettigheter fortsetter trenden av utvanning av språk, og på urfolksrettigheter ser man den samme tendensen. Eksempelvis var det flere land som ønsket å åpne opp HLPE-rapporten om urfolks matsystemer for videre konsultasjon, fordi man ikke er enig i innholdet i rapporten. Dette gikk heldigvis ikke gjennom, men det er en uheldig tendens at medlemsland prøver å gjøre rapporten gjenstand for politiske diskusjoner, istedenfor å respektere HLPE som et selvstendig organ og rapporten som et viktig vitenskapelig dokument.
Det er viktig at Norge fortsetter å støtte opp om CFS som den viktigste, demokratiske arenaen for matsystempolitikk gjennom fortsatt støtte og finansiering, og ikke minst gjennom å støtte opp under sivilsamfunnets rolle. Dette gjelder i forhandlingene, men like mye i prosessen som skjer fremover på «Building Resilient Food Systems».
Fremover vil det også være viktig å fortsette arbeidet med å sørge for at menneskerettigheter står i sentrum og at urfolksrettigheter blir respektert i utformingen av retningslinjer som angår dem.
Se også: ForUMs innspill til CFS54