I 2008 var jeg 23 år og praktikant ved den norske FN-delegasjonen i New York. Jeg løp rundt i FN-bygningen, fulgte 2. komité, tok notater og forsøkte å forstå hva som egentlig foregikk. Det var utrolig spennende, ganske vanskelig å kle seg formelt uten å se ut som en servitør, og ikke alltid lett å tolke hva som lå bak de diplomatiske, monotone innleggene.
2008 var året Barack Obama vant presidentvalget. Finanskrisen rystet verdensøkonomien, og krigene i Irak og Afghanistan pågikk for fullt. Likevel husker jeg først og fremst fascinasjonen over det store huset der mennesker fra hele verden satt rundt samme bord og forsøkte å finne løsninger som kunne tjene både eget land og fellesskapet. Selv under vanskelige forhandlinger om blant annet ulovlig kapitalflukt var det tørr humor, ironiske vitser og god gammel banter mellom diplomatene.
En gang blunket til og med en vennlig Ban Ki-moon til meg da jeg ved en feil hadde satt meg på stolen hans i Sikkerhetsrådet. Den lille verdenen inni New York var et godt sted å være!
18 år senere var jeg tilbake under FNs generalforsamling, nå som observatør for Forum for utvikling og miljø. Utenriksdepartementet inviterer representanter fra sivilsamfunnet til å følge arbeidet og møte diplomatene. Det gir oss innsikt i hvor beslutningene tas, og muligheter til å bygge relasjoner og påvirke.
På flyet over Atlanteren tenkte jeg på hvor mye mer uoversiktlig verden har blitt. Utenriksminister Espen Barth Eide har beskrevet FN som rammet av en trippelkrise: En normativ krise der folkeretten utfordres, en finansiell krise og en institusjonell krise. Norge skal fortsatt være en av FNs beste venner, men organisasjonen trenger også en solid dose tough love, som Eide har formulert det.
Ungdom får taletid. Men får de makt?
Etter 18 år forstår jeg bedre hvorfor endring tar tid, men jeg er også mindre tålmodig med at så mange av dem beslutningene angår, fortsatt står utenfor rommet.
Et av høydepunktene var å følge Norges ungdomsdelegater for internasjonalt demokrati, Kaja Ingdal Hovdenak og Ask Stenseth-Kilstad, i komitéarbeidet. De utfordret verdens land på forskjellsbehandling av konflikter og manglende innflytelse for marginaliserte grupper. Det var sterkt å høre unge mennesker stille kritiske spørsmål til makten i et rom der de fleste innlegg er nøye avstemt på forhånd.
Reell ungdomsdeltagelse sto også sentralt da Gina Romero, FNs spesialrapportør for forsamlings- og organisasjonsfrihet, presenterte rapporten sin Youth activism: from systemic exclusion to real participation. Unge må ikke bare inviteres inn i eksisterende strukturer, men få organisere seg på egne premisser, sette dagsorden og påvirke beslutninger.
Unge engasjerer seg gjennom nye nettverk, digitale fellesskap og protestbevegelser. Men finansieringsordninger og medvirkningsstrukturer er fortsatt ofte laget for tradisjonelle organisasjoner. Det utfordrer også oss i ForUM. Hvordan kan vi åpne arbeidsgrupper og politiske prosesser for nye bevegelser uten å kreve at de først skal bli som oss? Og tør vi la unge påvirke hvilke saker vi prioriterer, ikke bare invitere dem til å snakke om dem?
Teknologi som våpen og verktøy
Jeg fulgte også Norges arbeid med resolusjonen om menneskerettighetsforsvarere i FNs 3. komité. Norge har lenge vært såkalt penholder, med ansvar for å utarbeide tekstene og lede forhandlingene i Menneskerettighetsrådet i Genève. I år behandles en lignende resolusjon i FN i New York, og ny teknologi et sentralt tema, som det er for mange resolusjoner for tiden. Digitale verktøy gjør det lettere å organisere seg og dokumentere overgrep, men brukes også til overvåkning, trakassering og sensur. Kunstig intelligens skjerper dilemmaene. For menneskerettighetsforsvarere handler sivilsamfunnets handlingsrom ikke bare om å få ordet i et møterom, men om å kunne gjøre jobben sin uten å bli truet eller kneblet.
I samtaler med den globale sivilsamfunnsalliansen CIVICUS fikk jeg også høre mer om UNMute Civil Society. Sammen med en rekke andre organisasjoner, og med Danmark og Costa Rica som viktige støttespillere, arbeider de for bedre tilgang til FN-forhandlinger og reelle muligheter for sivilsamfunnet til å påvirke beslutningene. Blant forslagene er en egen FN-utsending for sivilsamfunnet. Forslagene er konkrete, og det er bra, for de trengs.
Samtidig må vi være ærlige om begrensningene: Mer sivilsamfunnsdeltagelse løser ikke alene problemet med stater som bryter folkeretten, blokkerer beslutninger eller nekter å gi fra seg makt. FN er tross alt medlemsstatenes organisasjon. Men nettopp derfor mener jeg det er viktig å gi tilgang til flere stemmer som kan utfordre dem, holde dem ansvarlige og minne dem om hvem beslutningene får konsekvenser for.
Utenfor rommet
Det var både inspirerende og frustrerende å være tilbake. Inspirerende fordi mennesker fortsatt møtes, forhandler og leter etter løsninger på tvers av enorme motsetninger. Frustrerende fordi kampen om hvem som slipper til, fortsatt er så grunnleggende.
I 2008 var jeg fascinert over at mennesker fra hele verden kunne sitte rundt samme bord og forsøke å løse problemer sammen. Det er jeg fortsatt, men 18 år senere er jeg langt mer opptatt av hvem som ikke sitter rundt bordet og hva som skal til for at de faktisk får være med og bestemme.
