Ministerkonferansen er WTOs øverste beslutningsorgan og møtes annethvert år. Dette er første gang jeg deltar på en slik konferansene. Det er også første gang jeg reiser til en tidligere afrikansk koloni. Begge deler har gjort sterkt inntrykk, men la oss holde oss til politikken.

Pragmatisk handel eller fornektelse av virkeligheten?

Mitt første inntrykk er at det i Yaoundé diskuteres fremtiden til WTO og det internasjonale handelssystemet, nærmest frakoblet de store spørsmålene i vår tid – de grunnleggende utfordringene som preger vår epoke.

På MC14 snakkes det ikke om den globale økologiske krisen, ikke om folkemord i Palestina, ikke om hvordan handel i økende grad brukes som våpen og pressmiddel, eller om eskaleringen av geopolitiske konflikter og krig. Som leder i Attac er det min oppgave å forstå hvordan slike kriser påvirker økonomien, handelen og menneskers levekår. Nettopp derfor er fraværet av disse perspektivene påfallende. Heller ikke Norge løfter disse spørsmålene tydelig her, til tross for at utenriksminister Espen Barth Eide gjentatte ganger har understreket at analyser og beslutninger må ta utgangspunkt i helheten i det som skjer globalt.

I WTO diskuteres i liten grad hvordan handel selv bidrar til å forsterke disse krisene – eller hvordan handel kan brukes som et redskap for å håndtere dem. Samtidig arbeider USA aktivt for å opprettholde sin dominerende posisjon og begrense Kinas fremvekst, og med dette dannes en feil kontekst for diskusjonen under premissene av stormaktrivalisering.

Alle vil ha reform

Hovedtemaet for denne ministerkonferansen er reform av WTO – en organisasjon som i økende grad sliter med å fatte beslutninger, og som står overfor en reell eksistensiell utfordring. Dette skyldes i stor grad at nettopp USA, som historisk har vært en sentral arkitekt bak det regelbaserte handelssystemet, i dag undergraver det gjennom ensidige og ulovlige tiltak som sanksjoner og tollbarrierer.

WTO fatter beslutninger ved konsensus. Det innebærer at alle medlemsland – over 160 – har lik formell innflytelse, og at alle må være enige for at en beslutning skal bli bindende. EU, USA og også Norge, tolker dette prinsippet i økende grad som et hinder – et slags «veto» som angivelig misbrukes av land i det globale sør. En pragmatisme som nok en gang hindrer dem i å se det større bildet. For de industrialiserte landene har dette «blokkeringsproblemet» blitt hovedforklaringen på krisen i WTO. En slik forståelse fremstår imidlertid som en forenkling som overser de underliggende strukturelle utfordringene.

Denne snevre analysen ligger til grunn for forsøket på å svekke konsensusprinsippet og åpne for såkalte plurilaterale avtaler. Det innebærer at grupper av land kan forhandle frem avtaler seg imellom og integrere dem i WTO-systemet, uten at alle medlemsland deltar, og med «frivillig» tilslutning i etterkant. I stedet for å adressere hvorfor mange land fortsatt ikke opplever reell gevinst av frihandel, fremmes nå løsninger som i praksis kan gi en begrenset krets av land – særlig innen OECD – større definisjonsmakt over regelverket.

Dette reiser prinsipielle spørsmål, ikke bare om effektivitet, men om legitimitet. Samtidig etableres en feil fortelling der land som historisk har hatt størst utbytte av handelssystemet, særlig USA, fremstilles som tapere – mens krav om lik behandling og rettferdighet tolkes som blokkering. Har ikke USA nettopp blitt den største forstyrrende og destruktive faktoren i global handel – hvem er ansvarlig for stengingen av Hormuzstredet?

Norges rolle i reformprosessen

Norge har hatt en ledende rolle i reformarbeidet, blant annet som koordinator for reformkomiteen. Gjennom flere år med WTO-relatert arbeid har jeg vært vant til å høre positive vurderinger av Norges rolle, særlig fra internasjonalt sivilsamfunn. Denne gangen er bildet annerledes.

Under et sivilsamfunnsmøte i forkant av MC14 ble det fremført omfattende kritikk mot Norges rolle som tilrettelegger. Representanter for arbeidstakerorganisasjoner, bondebevegelser, menneskerettighets- og miljøorganisasjoner – samt aktører tett på reformprosessen – uttrykte bekymring for manglende åpenhet, ubalanse i prosessen og det de oppfatter som lite inkluderende praksis. Også enkelte landsrepresentanter peker på utilstrekkelig transparens.

Det er ikke forventet at man oppnår enighet om reformen i Yaoundé. Ambisjonen er snarere å bli enige om en videre prosess. Men når selve prosessen er gjenstand for kritikk, er utfallet i de kommende dagene høyst usikkert.

E-handel: WTOs eksistensielle utfordring?

Forslaget om å gjøre moratoriet på toll på elektroniske overføringer permanent er USAs prestisjesak og avtalen de ønsker å få vedta på MC14. Ordningen ble innført i 1998 og har siden blitt forlenget midlertidig. Tollinntekter er et viktig virkemiddel for nasjonal økonomisk utvikling og finansiering av offentlige tjenester. Samtidig har den digitale økonomien – tjenester og produkter som leveres over landegrenser – i praksis vært skjermet fra slike mekanismer i nærmere tre tiår, men resultatet er ikke positivt.

Dette har skapt et fullstendig monopolisert marked globalt og en farlig avhengighet av USAs teknologigiganter, ikke bare i det globale sør, men også i Europa. Dette reiser sentrale spørsmål om behov for digital suverenitet og demokratisk kontroll, særlig når tekoligarker – eierne av disse selskapene – er nå allierte av de mest autoritære og antidemokratiske politiske prosjektene som blomstrer over hele kloden. Det regelbaserte handelssystemet skulle tette det teknologiske gapet, men resultatet er det motsatte, også EU og Norge er på ve til å bli digitale kolonier.

Norge støtter ikke bare en permanent videreføring av moratoriet, men er også medforslagsstiller sammen med USA. Den norske regjeringen viser til tre hovedargumenter for å støtte forslaget. For det første hevdes det at det er ressurskrevende å måtte forhandle dette annethvert år, men det reelle ressurstapet oppstår imidlertid når land fratas muligheten til å innkreve inntekter som kunne bidratt til deres egen utvikling. For det andre begrunnes støtten med næringslivets interesser, men det er åpenbart at norske selskaper allerede er integrert i – og underordnet – de dominerende teknologiplattformene. Politikernes ansvar må likevel være å ivareta samfunnets samlede interesser utover kortsiktig gevinst. For det tredje vises det til risikoen for reaksjoner fra USA, siden dette er en prestisjesak for Donald Trump. Dette illustrerer hvordan USAs press og maktbruk i handelspolitikken i økende grad preger de sentrale arenaene for globale beslutninger og setter føringer for norske posisjoner.

Denne ministerkonferansen har så vidt begynt, men konsensus blant representanter for sivilsamfunnet fra hele verden er at vi står overfor et «kupp» i WTO. Et skifte i måten virkeligheten tolkes på og ansvar fordeles, som sikrer at den enorme og økende ulikheten fortsetter, at rettferdig og bærekraftig utvikling ikke engang blir en del av diskusjonen, og at WTO – i stedet for å bidra til å løse dagens felles utfordringer som klimakrisen – brukes for å opprettholde USAs dominans i handelskonflikten med China.