Grønn økonomi har blitt heftig debattert hele veien frem til konferansen om bærekraftig utvikling i Rio 20-22 juni. Skillelinjene er store mellom ulike syn på hva dette er eller skal være for noe. Fra FNs side skal en forvandlet, grønn økonomi kunne løse både fattigdoms- og miljøproblemer; en stor visjon. Men fattige land frykter at hele saken er en måte for rike land fortsatt å kunne utnytte verdens fattige på - både når det gjelder arbeidskraft og ressurser. Man frykter grønnvasking av store selskapers egne produkter og produksjonsformer i Nord. Og man frykter at ressurssterke stater og aktører skal kreve grønne standarder på fattige lands eksportvarer og produksjon – noe de oftest ikke har råd til - og som vil hindre dem fra å kunne eksportere foredlete varer. 

Mange land i Sør-Amerika og Karibia vil ikke engang bruke begrepet. Under Rio+20 ble det klart at alternativkonferansen People’s Summit – i likhet med mange sivilsamfunnsorganisasjoner på selve toppmøtet - fullstendig avfeier den offisielle konferansens sluttdokument når det gjelder grønn økonomi. Dokumentet ble (som forventet) svakt tatt i betraktning de utfordringer verden står overfor både sosialt og miljømessig.

HVA ER BIENES POLLINERING VERDT?
Store multinasjonale selskaper som bare er opptatt av en bunnlinje – samtidig som de forsøker å fremstå som grønne – er en underliggende og alvorlig trussel mot en reell grønn økonomi. Konsekvensene av disse selskapenes virksomheter rammer til sist alle land og folk. Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen er: Skal vi, som mange tunge aktører i grønn økonomi-agendaen vil, sette prislapper på naturens gaver og tjenester, de såkalte økosystemtjenestene?  Dette er ett virkemiddel i verktøykassen for grønn økonomi. Det kan passe svært godt inn i store aktørers agenda både innen produksjon og finans: alt er vare, alt kan kjøpes og selges.

Temaet er komplekst og har mange aspekter; det bør diskuteres også i Norge. En vinkling er denne: Kan man for eksempel sette en prislapp på bienes pollinering over hele kloden? I så fall kunne man spørre: Kanskje kan et multinasjonalt selskap gjøre jobben på en billigere og mer effektiv måte? Noe for Monsanto å bite i?

Det handler om geo-engineering, genteknologi, nanoteknologi, syntetisk biologi og andre former for tekno-fix. Store olje-, medisin-, mat-, kjemi- og frø-selskaper er inne i dette bildet - og de samarbeider.  Uansett reklame som slike selskaper produserer, uansett hvor grønne de ønsker å se ut som - så handler det oftest om enorme økonomiske interesser.  ETC-Group er en organisasjon som advarer sterkt mot slike selskapers tilbud om å løse klima-, miljø- og fattigdoms-problemene gjennom slike teknologier. Et eksempel: DDT var et «effektivt og harmløst» produkt helt frem til det motsatte var bevist - og tragisk nok enda lenger. Det ble forbudt i Nord, men fortsatt eksportert til Sør under mange år!

Man snakker om «fritt næringsliv». I Canada kan man i dag ikke lenger hverken dyrke eller spise GMO-fri mais eller soya – om man da ikke importerer fra et annet kontinent. Monsantos frihet er vår ufrihet! Enda verre: tusenvis av bønder i tredje verden begår selvmord på grunn av deres avhengighetsforhold til Monsanto. Hele frihetsbegrepet er pervertert.

Verden har akutt behov for internasjonale og uavhengige instanser som kan vurdere faren ved «nye og revolusjonerende» produkter innenfor disse områdene.

Men dette er ikke i slike selskapers interesse. De representerer sterke økonomiske krefter som utgjør farer for miljøet som vi kanskje ikke kan forestille oss. Og de er tunge aktører i kampen om å definere grønn økonomi.  Ved siden av en forvokst og usunn finanssektor er de en mektig faktor som hindrer utviklingen av en virkelig grønn, inkluderende og rettferdig økonomi.

WALL STREET ER INGEN VEI Å GÅ – HVOR GÅR VEIEN?
Problemet med finanssektoren har blitt veldig tydelig. Occupy Wall Street-bevegelsen er et uttrykk for en voksende innsikt hos folk flest på alle kontinenter om at noe er riv ruskende galt med vårt økonomiske system – og da særlig finanssektoren. Den har tydelig vist at den motarbeider rettferdig fordeling av verdens ressurser; teorien om den usynlige hånds trickle-down-effekt fungerer ikke i virkeligheten. Men ikke mange vet hvordan man skal løse problemene.

Farene ved de store multinasjonale selskapene og ved finanssektorens abstrakte boble-økonomi – og toppmøtenes manglende evne til å skjære igjennom og løse problemene kan virke overveldende. Finnes det da ikke håp for vår globale økonomi om å holde seg innenfor planetens yte- og bæreevne, biosfærens grenser, og samtidig være sosialt inkluderende, altså utjevnende? På hvilken arena kan en nødvendig forandring finne sted?

INSPIRASJON FRA EN NY REAL-ØKONOMI
Det finnes andre strømninger. Det er inspirerende at det finnes bedrifter og bedriftsnettverk som for eksempel BALLE-nettverkene i USA (Business Alliance for Local Living Economies) - som allerede arbeider på en grønn måte. Disse bedriftene arbeider for en tredobbelt bunnlinje – for People, Planet, Profit. Deres mål er ikke maksimal vekst eller overskudd til eierne, men å styrke sine lokalsamfunn. De gir lønn man kan leve av. De arbeider i stor og økende grad økologisk, for biologisk mangfold, de arbeider med fornybare energiformer, ”grønne hus”, lokalt basert og synlig eierskap, for uavhengig detaljhandel, for reduksjon av transport og deling av know-how. Det fascinerende ved disse bedriftene er at de klarer seg bra og har stor positiv innvirkning på samfunnene og miljøet omkring seg. Det er en slags bedrifters grasrotbevegelse. De representerer en tydelig motkraft mot de store multinasjonale selskapene som nevnt ovenfor.

Om de globalt virkende mega-selskapene ønsker å kontrollere og manipulere økosystemene, så ønsker disse bedriftene å tilpasse økonomisk virksomhet de planetariske grensene, biosfærens bæreevne - som vi nå etter hvert vet en god del om.

FNs miljøprogram (UNEP) snakker om å gjøre sektorene grønne. Det handler om fiske, energi, jordbruk, bygninger, skog, industri, turisme, transport, vann og avfall.  Men uten å reformere bank- og finanssystemene kommer man ikke til å lykkes. Da er det oppløftende at det finnes banker og finansinstitusjoner som arbeider for real-økonomien, transparent og uten spekulasjon. Etiske og sosiale banker er en voksende del av finansnæringen globalt. Mange av disse bankene er medlemmer i en stor organisasjon som vil reformere bank- og finanssektoren: Global Alliance for Banking on Values. I Norge er Cultura Bank en representant for denne. I Holland finnes Triodos Bank, utnevnt til The most Sustainable Bank of the Year av Financial Times i 2009.

I kampen om grønn økonomi er det de konkrete, synlige virksomhetene som allerede praktiserer en ny og levende økonomi som kan hjelpe oss å bli begeistret for ny økonomisk tenkning og praksis, en virkelig grønn økonomi.

BOTTOM-UP – TOP-DOWN
Et næringsliv i forvandling er avhengig av konsumentene. Vi kan alle være med på de nødvendige forandringene. Overgangen til en grønn økonomi handler om innsikt, sunn fornuft og kjærlighet til natur og samfunn. Med økt bevissthet kan vi gjøre mye gjennom politisk deltagelse – og aktiv bruk av konsumentmakten. Mye kan gjøres bottom-up.

Men når det gjelder problematikken omkring de store og mektige multinasjonale selskapene er det nødvendig at regjeringer og overstatlige organisasjoner tar makten og oppretter instanser for gjennomlysning og vurdering som implementerer føre-var-prinsippet. Og bindende reguleringer må på plass for å sikre et ansvarlig internasjonalt næringsliv.  For miljøet og vårt eget og fremtidige generasjoners beste. Om Rio+20 ikke har brakt oss særlig mye nærmere slike tiltak i nær fremtid, så må vi likevel arbeide videre for dette også på politisk plan; kanskje har faktisk nasjonalstatene ennå mye å gjøre.

Rio+20 var ingen suksess. Men det er tross alt bedre at verdens folk og ledere møtes og snakker sammen – enn det motsatte. Man får arbeide langsomt på makro-nivået – og hurtig på mikro-nivået. Begge deler er viktig.

Hvem kommer til å kontrollere grønn økonomi? Forhåpentligvis verdens økosystemer – godt hjulpet av oss mennesker; det beste i oss!

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende i to deler 8. og 11. juli.