Tirsdag 29. januar presenterte ForUM rapporten «Toppmøteturisme eller reell påvirkning?» på Utviklingshuset i Oslo. Rapporten gir et overblikk over hvordan sivilsamfunnet i Norge deltar i de store prosessene for å fremme bærekraftig utvikling, i Norge og i FN-sammenheng. 

Observasjoner

Deltakelsen til sivilsamfunnet foregår på mange plan, - lokalt, nasjonalt og på de internasjonale toppmøtene, og deltakerne representerer mange forskjellige grupper. Begrepet «sivilsamfunnet» består av miljøorganisasjoner, fagforeninger, akademikere og interessentgrupper av mange forskjellige karakterer, inkludert næringslivets representanter. Det er klart at dette mangfold av kapasiteter, erfaringer og ressurser har mye å tilby, for blant annet å gjøre norsk politikk bedre, og skape bredere oppslutning om bærekraftig utvikling.

Rapporten hevder at norske myndigheter for det meste er svært åpne for samarbeid med det sivile samfunn, men peker imidlertid på at det ikke finnes gode systemer eller rutiner for kontakten med de mange interessentgruppene i samfunnet. Mye avhenger av personlig interesse og kapasitet i det enkelte departement eller forhandlingsdelegasjon, og hvordan dialogen foregår varierer mye. Det er ofte liten kontinuitet i dialogen fra år til år, og organisasjonene føler at det er vanskelig å forutse i hvilken grad de blir bedt om å være med på forhandlingsprosesser, hvilke betingelser som vil gjelde, og om det vil være mulig å få noen form for dekning av kostnader til reiser og annet.

Heller ikke i FNs mange organisasjoner og konvensjoner finnes det et standardsystem for dialog med det sivile samfunn og næringslivet. De forskjellige organisasjonene har utviklet ordninger tilpasset sin egen kultur, sine ressurser og sine forhold. I noen sammenhenger fungerer det veldig bra, i andre mindre godt. Norge er som oftest en pådriver for en god dialog med sivilsamfunnet, men det er mange land som ikke er spesielt interessert i å måtte forholde seg til representanter for organisasjoner, folkebevegelser og bedrifter.

Tiden er inne til sammen å lage et bedre system for deltakelse i internasjonale prosesser.

Rapporten kommer med klare anbefalinger til norske myndigheter, på hva som bør gjøres for å forbedre sivilsamfunnsdeltakelsen i prosesser rettet mot internasjonale forhandlinger.
Først og fremst bør det tas en beslutning om at det skal utformes en omforent strategi for å styrke og systematisere dialogen Stat – interessentgrupper. Miljøvernministeren bør oppnevne en arbeidsgruppe med folk fra alle interessentgrupper så vel som fra flere departementer. Den kan se på hvordan man kan bruke Post-Rio-prosessene for å skape større deltakelse i bærekraftig utvikling, og hvordan myndighetene kan få en mest mulig fruktbar og nyttig dialog med representanter for det mangfoldige sivile samfunn.

På kort sikt bør alle de statlige delegasjonene til internasjonale forhandlingsprosesser oppnevne en person med fast ansvar for kontakten og koordineringen med interessentgruppene.

Betingelser og muligheter ved å delta i offentlige delegasjoner må utformes på en slik måte at det er meningsfullt å delta. Det betyr utnevnelse i god tid, innsyn i dokumenter, deltakelse i posisjonsutforming, kostnadsdekning med mer.

I FN-systemet foregår det i dag en diskusjon om hvordan sivilsamfunnet skal trekkes med i arbeidet i årene som kommer, og Norge bør arbeide for en sterkest mulig sivilsamfunnsdeltakelse på flest mulig områder.

Nå er anbefalingene overlevert til myndighetene, nå ligger ballen på deres banehalvdel.

Se også oppslag hos FN-sambandet Lansering av rapport: Toppmøteturisme eller reell påvirkning