- Dette er en stor seier for tanken om at menneskerettighetene skal være en rettesnor for  lovgiving og rettspraksis, stråler ForUMs rådgiver Arvid Solheim. 

- Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, kalt ØSK, har vært gyldig lenge, og i veldig mange land i verden har det blitt innført lover som gjenspeiler prinsippene i konvensjonen. Men det har ikke vært noen klageordning, ingen plass der personer eller organisasjoner kan henvende seg dersom de mener at landets myndigheter bryter med disse grunnleggende menneskerettighetene.  For å rette på dette vedtok i 2008 FNs generalforsamling Tilleggsprotokollen til ØSK, populært kalt TP-ØSK for de innvidde. Alle slike internasjonale avtaler må imidlertid godkjennes, ratifiseres, av et minimumsantall land for at de skal bli gyldige. Nå har Uruguay som det tiende land i verden ratifisert TP-ØSK, og det betyr at protokollen kan tre i kraft! sier Solheim.

Og hva vil det betyr for innbyggerne i de landene som har godkjent Tilleggsprotokollen?

- Det innebærer at de, dersom de mener de har blitt utsatt for overgrep som er i strid med de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, kan klage direkte til ØSK-komiteen i Genève. Komiteen kan selv velge å starte sin egen undersøkelse av en klagesak for å finne ut om det som har skjedd virkelig er systematiske brudd på konvensjonen, og om bruddene rammer et betydelig antall mennesker, svarer Solheim.

Norge framstiller seg ofte som en forkjemper for menneskerettigheter, men har ikke godkjent denne tilleggsprotokollen.

- Norske myndgigheter har dessverre ingen planer om å ratifisere Tilleggsprotokollen til ØSK.  Norske myndigheter er bekymret for at en internasjonal myndighet vil kunne mene noe om hvordan vi her i landet behandler våre borgere, og regjeringen sier at konvensjonens bestemmelser allerede er innført i norske lover. Siden bare norske lover kan brukes i norske rettsaler, mener myndighetene at det ikke er behov noen klage-instans. Imidlertid betyr dette standpunktet en uthuling av FNs autoritet og posisjon, ved at den norske stat holder den nasjonale retten til å selv bestemme over sine innbyggere høyere enn det overnasjonale regime som Norge selv har vært med på å utforme og innføre, avslutter Solheim.