Årets store tema har vært den globale gjennomgangen (GST). Flere år forsinket har partene endelig blitt enige om å omstille seg bort fra fossil energi, men hvem som skal betale og hvor ansvaret ligger er fortsatt uklart.

Den globale gjennomgangen av Parisavtalen

Siden 2021 har eksperter, FN og partene forberedt den globale gjennomgangen til COP28. Gjennomgangen er Parisavtalens viktigste mekanisme for å kontrollere hvordan verden ligger an for å nå målene, og skal legge grunnlaget for de oppdaterte nasjonale målene (NDC) i 2025.

Den endelige teksten som ble banket gjennom onsdagsmorgen er både historisk og åpen for tolking. Den mye omtalte energipakka sier at verden skal omstille seg fra fossilt i energisystemer, på en rettferdig og systematisk måte, istedenfor å fase ut. Dette er første gang vi har en enighet om å bevege oss bort fra fossilt, og dermed historisk.

Men i lys av krisen vi står i er dette for lite, og for sent. Resten av energipakka legger opp til å akselerere innsats for å fase ned urenset kull, mye teknologioptimisme rundt renseteknologi som karbonfangst- og lagring (CCS) og at fossilt kan brukes i en overgangsfase - uten tidsbestemmelse. Hvilken rolle CCS skal spille har vært et stort tema, ettersom det raskt brukes som en unnskyldning og hindrer reelle utslippskutt. Med mye press fra sivilsamfunn, ble det i det minste inkludert en oppfordring om å bruke CCS særlig i “hard-to-abate" sektorer, områder der utslippskutt langt mer krevende å få til.

Totalt sett er dette en gjennomgang med mange smutthull, som gir rom for land og energiselskap til å tolke i sin favør. Det er altså ikke den umiddelbare, omfattende kursendringen verden så sårt trenger. Illustrert av Samoa på vegne av øystatene: “Our world’s window to keeping 1.5 alive is rapidly closing, and we feel the text does not provide the necessary balance to strengthen global action for course correction on climate change.”

Gjennomgående i beslutningen er likevel fraværet av klimarettferdighet og finansiering fra det globale Nord og de som har mest ansvar for klimaendringene. I beslutningen mangler det støtte til finansiering av energiomstilling, og det er kun en vag forklaring på hvem som må ta ansvar og gå foran.

Tap og skade-fondet vedtatt

Det runger en dyster ironi over at tap og skade har hatt mer fremgang på årets COP, enn arbeidsprogrammet på utslippsreduksjoner (MWP) og rammeverket for tilpasning (GGA). COP28 startet med at fondet for tap og skade ble vedtatt, med forslaget fra overgangskomiteen til grunn, og at det ble lovet 700 millioner USD de første dagene. Senere ble også Santiago-nettverket for teknisk assistanse til håndtering av tap og skade ferdigstilt, slik at arbeidet for operasjonalisering under de valgte vertskapsinstitusjonen FNs organ for katastrofeforebygging (UNDRRR) og FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS) kan starte.

Det er mange ubesvarte spørsmål om hvordan man skal sikre jevnlig, gavebasert og addisjonell finansiering til fondet, som det nye styret må svare på med tanke på det enorme behovet for støtte til å adressere tap og skade, er 700 millioner USD for lite. I tillegg ligger det en rekke bekymringer for hvorvidt menneskerettigheter og urfolksrettigheter vil bli inkludert, og hvorvidt lokalsamfunn og de mest berørte faktisk kan få direkte tilgang til fondet. I tillegg til bekymringer til at fondet skal ligge under Verdensbanken, som ikke akkurat er kjent for global rettferdighet.

Hvem skal betale for hva?

Et annet helt sentralt tema på tvers av ulike forhandlingsspor, har vært klimafinansiering. Her er det stor mistillit etter at land fra det globale Nord ikke klarte å levere på 100 milliarder USD årlig innen 2020. Verken under det globale tilpasningsmålet (GGA) eller de andre finansieringsdiskusjonene ble det mulig å legge et veikart for dobling av finansiering til klimatilpasning, sikre ny, addisjonell og gave-basert finansiering, samt balansert finansiering til utslippsreduksjon og tilpasning. Alt om gjeld ble også fjernet i siste innspurt av den globale gjennomgangen. Dette er med på å forsterke urettferdighetene og setter kjepper i hjulene for global utvikling.

Mistillit og uenigheter legger mye press på neste års forhandlinger om det nye globale finansieringsmålet (NCQG). Dette legger opp til forventninger at COP29 må levere på en helt nødvendig og solid klimafinansiering, ettersom partene kun klarte å komme frem til et vedtak om prosess, uten substans, på årets forhandlinger.

Hva skjer nå?

Land og selskap må ta på alvor føringene fra den globale gjennomgangen, og starte med omstillingen i dette kritiske tiåret. Samtidig vil ikke føringene herfra være tilstrekkelig for å hindre de største konsekvensene av klimaendringene og tar heller ikke tak i en av de grunnleggende utfordringene på klimakrisen: de med minst ansvar for krisa, må bære den største byrden.