Til tross for noen fremskritt på områder som ressursmobilisering, finansieringsmekanismer og implementeringsrammeverket for den globale naturavtalen, avdekket møtet i stor grad den økende avstanden mellom politiske løfter og reelle handlinger.
Møtet var preget av dype geopolitiske spenninger, spesielt mellom utviklingsland og industrialiserte nasjoner, når det gjaldt finansiering av naturmangfoldstiltak. Afrikagruppen kjempet for å få etablert et dedikert nytt globalfond for natur, men lyktes ikke. I stedet ble det enighet om en strukturert prosess der spørsmålet skal behandles på fremtidige naturtoppmøter, basert på et forslag fra BRICS-landene, ledet av Brasil.
Blant de mest sentrale utfallene var vedtaket om en strukturert ressursmobiliseringsstrategi for å dekke det globale finansieringsgapet for biodiversitet innen 2030, hvor både offentlige og private kilder skal spille en rolle. Likevel var det stor uenighet om hvilken rolle det globale miljøfondet skulle ha. Flere utviklingsland etterlyste alternative finansieringsmekanismer med mer direkte og forutsigbar tilgang til midler.
Som en del av strategien for privat sektor ble Cali-fondet formelt lansert for å styrke privat finansiering, men dets frivillige karakter skaper usikkerhet om fondets bærekraft på lang sikt. Fondet ble etablert i Cali i fjor.
Møtet resulterte også i en ferdigstilt overvåkingsramme for naturavtalen, som skal sikre harmoniserte indikatorer for global rapportering og oppfølging. Til tross for at det gjenopptatte naturtoppmøtet unngikk en fastlåst situasjon som i Cali, ble det ikke etablert et dedikert globalfond for natur eller inngått bindende økonomiske forpliktelser. De store finansieringsgapene gjenstår, og veien videre er usikker. For å nå målene innen 2030 vil det kreves omfattende diplomatiske og politiske anstrengelser for å sikre en rettferdig og effektiv finansieringsmodell som faktisk leverer.
For mer informasjon, kontakt:
