Det ligger an til å bli et paradoksalt budsjett. Prognosen for 2027 anslår fortsatt vekst i norsk økonomi, noe som tilsier at vi får en økning i bistandsbudsjettet i tråd med regjeringens løfte om 1 prosent av BNI til bistand. Det er spesielt verdt å merke seg fordi Norge de siste årene har blitt betydelig rikere som en indirekte følge av den samme krigen som har gjort millioner av mennesker fattigere.

Økonomene Kalle Moene og Ottar Mæstad kalte oss allerede i 2022 «ufrivillige, passive krigsprofitører». Krigen sendte gassprisene til værs. Finansdepartementet har senere beregnet at staten alene fikk rundt 1270 milliarder kroner i ekstraordinære gassinntekter i 2022 og 2023 sammenlignet med hva inntektene ville vært med prisnivået fra årene før krigen.

Det som var vår økonomiske flaks, var andres katastrofe.

Likevel er ikke det største problemet i norsk bistandspolitikk om morgendagens budsjett lander på 0,9, 0,95 eller 1 prosent.

Det virkelige vendepunktet kom tidligere.

Vendepunkt 2022

Da krigen brøt ut i 2022, kom et stort antall ukrainske flyktninger til Norge. Kostnadene økte kraftig. Regjeringen foreslo først å hente rundt fire milliarder kroner fra andre bistandsformål for å finansiere flyktningmottak i Norge.

Det ville betydd store kutt i langsiktig utviklingsarbeid, blant annet innen helse, utdanning og likestilling. Etter betydelig motstand på Stortinget ble store deler av kuttene reversert. Men noe hadde endret seg. Plutselig var det blitt politisk mulig å sette kostnader som oppsto her hjemme, opp mot bistand til mennesker andre steder i verden.

Året etter kom Nansen-programmet. Da Stortinget vedtok programmet, var det bygget rundt to deler: én militær og én sivil. Begge var svar på den samme krigen. I 2023 ble det satt av 7,5 milliarder kroner til hver.

Her tok Stortinget et viktig prinsipielt valg: Nansen-programmet skulle innebære økt bruk av oljepenger. Krigen i Europa var en ekstraordinær situasjon som krevde ekstraordinære midler. Pengene skulle i stor grad brukes utenfor Norge og dermed ha liten effekt på aktivitetsnivået og prispresset i norsk økonomi.

Samtidig ble det vedtatt en egen pakke på fem milliarder kroner til utviklingsland som var særlig rammet av krigens globale ringvirkninger. Det var en viktig erkjennelse. Krigen rammet ikke bare Ukraina og Europa. Den sendte mat- og energipriser til værs og rammet mennesker som allerede levde på marginene.

I dag ser bildet ganske annerledes ut. Vi bidrar fortsatt militært og sivilt i samme krig, men det betales fra to helt forskjellige regninger.

I 2026 går 70 milliarder kroner gjennom Nansen-programmet til militær støtte til Ukraina og 15 milliarder til sivil støtte. Den militære støtten finansieres med ekstraordinære midler, men den sivile støtten ligger innenfor bistandsbudsjettet, selv om det er den samme krigen og det samme Nansen-programmet.

Hvis vi kan finne ekstra penger til våpen fordi Ukrainas kamp er avgjørende for norsk og europeisk sikkerhet, hvorfor skal reparasjon av strømnettet, drift av sykehus, humanitær hjelp og gjenoppbygging i det samme landet konkurrere med penger til helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse andre steder?

Se på utviklingen i forsvarsbudsjettet. I 2022 var det på rundt 69 milliarder kroner. I 2026 er forsvarsutgiftene rundt 180 milliarder når den militære Ukraina-støtten regnes med. Selv uten Ukraina-støtten er forsvarsbudsjettet rundt 112 milliarder. Vi har med andre ord erkjent at en ny sikkerhetspolitisk virkelighet krever mer penger. Vi har ikke bedt Forsvaret løse alle de nye oppgavene ved å kutte tilsvarende i de gamle.

Hvorfor gjelder ikke den samme logikken for den sivile delen av vår respons på krigen?

Norge mottar nå milliarder av sine egne bistandskroner

Det samme problemet ser vi i flyktningutgiftene her i Norge. OECDs regler gjør det mulig å regne enkelte utgifter det første året etter at en flyktning kommer til Norge som bistand. Før krigen var dette en relativt liten del av norsk bistand. Fra 2017 til 2020 brukte Norge i gjennomsnitt rundt 700 millioner bistandskroner årlig på flyktningutgifter i Norge. I 2022 eksploderte beløpet til 4,7 milliarder kroner. I år brukes over tre milliarder.

Selvsagt skal Norge ta imot mennesker som flykter fra krig. De skal tas godt imot. Men dette er utgifter som oppstår i Norge. Pengene går til tjenester og institusjoner her hjemme. Når disse utgiftene tas fra bistandsbudsjettet, blir konsekvensen at sårbare mennesker settes opp mot hverandre.

Det er ikke flyktningene som kommer til Norge som skal betale prisen. Men det bør heller ikke være mennesker som trenger humanitær hjelp eller langsiktig utvikling andre steder.

Det er lett å få inntrykk av at dette bare følger av OECDs regler, men det gjør det ikke. OECDs bistandskomité, DAC, åpner riktignok for at giverland kan rapportere enkelte kostnader ved å ta imot flyktninger det første året som bistand. Det finnes også en forståelig tanke bak regelen. De aller fleste av verdens flyktninger befinner seg ikke i rike land som Norge, men i land som ofte har langt mindre ressurser til å håndtere mottaket. Når Kenya tar imot flyktninger fra naboland, er det rimelig at midler som bidrar til å dekke disse kostnadene kan regnes som bistand. OECD har ment at det samme prinsippet om byrdefordeling også kan gjelde når et giverland selv tar imot flyktninger.

Men ordningen var aldri tenkt å få det omfanget vi ser i dag. Det skrev OECDs daværende DAC-leder Carsten Staur selv i 2023, etter at krigen i Ukraina hadde ført til en voldsom økning i slike utgifter. Fra 2021 til 2022 økte andelen av DAC-landenes bistand som ble brukt på flyktninger i giverlandene fra 4,6 til 14,4 prosent. Staur beskrev utgiftene som et særtilfelle i bistanden, som aldri var ment å bli en stor del av den.

Og her kommer det viktigste for Norge: OECD-reglene sier ikke at vi må gjøre dette slik.

Et rikt land som Norge kan velge å ikke rapportere alle flyktningutgiftene som bistand. Vi kan sette et tak på hvor mye som skal kunne telles med. Og vi kan, selv om vi rapporterer kostnadene som bistand til OECD, velge å finansiere dem på toppen av det planlagte bistandsbudsjettet, slik at regningen ikke tas fra andre bistandsformål. OECD trekker selv fram at blant annet Tyskland og Østerrike gjorde nettopp dette i 2022.

Stadig mindre går til det vi vanligvis kaller bistand

Bistandsbudsjettet har vokst kraftig i kroner, men innholdet har samtidig endret seg. Tankesmien Langsikt gikk i fjor gjennom regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2026. De fant at 20 prosent gikk til ikke-humanitær støtte til Ukraina, 13 prosent til klima og miljø, 5 prosent til flyktningutgifter i Norge og 4 prosent til kapitalplasseringer i Norfund. Da sto 59 prosent igjen til tradisjonelle bistandsformål som helse, utdanning, likestilling, fred, menneskerettigheter, matsikkerhet og humanitær innsats utenfor Europa.

Med metodikken Norad selv har brukt for å skille tradisjonell bistand fra globale fellesgoder, beregnet Langsikt at bare 54 prosent av norsk bistand gikk til utvikling, fattigdomsreduksjon og humanitær innsats. Det er mer enn ti prosentpoeng lavere enn i 2022 og, ifølge analysen, sannsynligvis den laveste andelen i norsk bistands historie.

Det er derfor et rekordstort bistandsbudsjett i kroner ikke nødvendigvis betyr et rekordstort bidrag til verdens fattigste.

Vi kan ikke la nærhet bestemme hvem som teller

Det humanitære imperativet er ganske enkelt: Hjelp skal gis etter behov. De mest akutte behovene skal prioriteres, uavhengig av nasjonalitet, politiske interesser eller strategisk betydning. Ukraina skal ha vår støtte, poenget er ikke å bruke én krone mindre der. Men krigen har vist hvor enormt mye vi klarer å mobilisere når mennesker i nød er geografisk nær oss og krisen samtidig berører våre egne sikkerhetsinteresser.

Jeg tenker at det bør inspirere oss, ikke begrense oss.

Solidaritet kan ikke bety at vi bare stiller opp når krisen er nær nok. En av de viktigste ideene bak internasjonalt samarbeid og bistand har nettopp vært at vi har et ansvar også for mennesker vi aldri kommer til å møte. Nærhet kan forklare instinktene våre, så den bør ikke bestemme prinsippene våre.

Norge har råd til å styrke vårt eget forsvar. Vi har råd til å støtte Ukraina militært og sivilt. Vi har råd til å ta imot mennesker på flukt. Og vi har råd til å opprettholde vår solidaritet med mennesker som rammes av krig, fattigdom og sult andre steder. Ekstraordinære utgifter bør møtes med ekstraordinære midler. Vi trenger ikke finansiere dem ved å sende regningen videre til andre mennesker som også trenger vår solidaritet.

Én prosent har lenge vært et viktig prinsipp i norsk utviklingspolitikk. Men prosentmålet mister mening hvis stadig mer kan legges inn under det, samtidig som stadig mindre går til fattigdomsreduksjon, utvikling og humanitær innsats.

Så når statsbudsjettet legges fram, bør vi stille det viktigere spørsmålet:

Én prosent til hva?