Energidialogen
Norske myndigheter og norsk næringsliv har en satsning på ren, fornybar energiinvesteringer i Sør. Denne satsingen har utløst et behov for større bevissthet rundt miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av investeringene til norske energiaktører, både lokalt og nasjonalt.
Det har i fire år vært gjennomført en dialog mellom energiselskap, miljø- og utviklingsorganisasjoner og myndighetene om hva det betyr å bygge ut vannkraft i utviklingsland på en bærekraftig måte. Dialogen har gitt partene viktig kunnskap om og innsikt i utfordringer og muligheter knyttet til utbygging av vannkraft.
Dialogen har favnet en rekke tema som rammeverk, retningslinjer og standarder som norske aktører må eller bør forholde seg til når de skal investere i ren fornybar energiprosjekter. Vi har sett på hvilke ambisjoner og rammeverk de ulike aktørene har for samfunnsansvar og miljøavtrykk og hvordan dette følges opp i felt, i Laos og Uganda.
Norske selskaper jobber for å følge internasjonale standarder
I energidialogen har vi sett at Verdensbankens ytelsesstandard (IFCs Performance Standards), tas alvorlig av norske selskap som opererer i fattige land. Men fattige skrikende behov for energi, raskt, gjør at myndigheter i Sør søker samarbeid med aktører som ikke stiller slike strenge krav.
- Norske myndigheter og selskaper må forpliktende seg til høye standarder, fordi dette gir langsiktig gevinst og bærekraft for tiltaket. Selskaper har et spesielt stort ansvar, samt egeninteresse, av å demonstrere nytte av en effektiv etterfølgelse av internasjonale standarder ovenfor myndigheter i Sør, sier Elin Enge, seniorrådgiver i ForUM.
Samfunnsmessige ringvirkninger må følges opp
Selskapene har lagt ned mye arbeid i å opparbeide metoder og verktøy for å følge Verdensbankens standarder, der de etterprøves på oppfølging av dette.
- Men gjennom dialogprosjektet har vi erkjent at en streng etterlevelse av standarden ikke fanger opp alle utfordringene. For eksempel utfordringer som er knyttet til såkalte kumulative effekter, altså konsekvenser for miljø og samfunnsutvikling, sier Elin Enge.
Norske myndigheter mangler helhetlig tilnærming
Det er et sprik mellom Norges vektlegging av helhetlig ren energi tilgang for alle, gjennom Energy+ og Sustainable Energy for All og tunge satsingen på on-grid, altså sentrale nettbaserte, løsninger i samarbeidsland.
- Vi som sivilsamfunnsaktører opplever at norske myndigheter ikke har en helhetlig analyse av samfunnsutvikling i fattige land, en analyse som avveier ulike interesser og behov, sier Elin Enge.
- Vi etterlyser en klarere avveining rundt konflikter knyttet til energispørsmål. Man må sette opp maktelitens interesser i store utviklingsprosjekter mot fattige menneskers faktiske energibehov, slik at vanlige folk får energi til en pris de kan bære, påpeker Elin Enge.
- Vi vet at tilgang på strøm brukes som et politisk verktøy. En desentralisert strømforsyning vil redusere faren for slik påvirkning, fortsetter hun.
Norge fokuserer ikke nok på desentraliserte løsninger
I internasjonale fora er Norge aktive og fremhever betydningen av en helthetlig ren energi, men de er mest opptatt av en nettbasert og el-sektor-tilnærming.
Ifølge IEA sine beregninger må 60 % av alle de som skal få tilgang til energi innen 2030 få tilgang via desentraliserte løsninger, fordi de bor for spredt og grisgrendt til at de kan nås med sentralnettet.
- Dersom vi skal ta IEA sine beregninger på alvor mener vi at norske myndigheter må definere og tydeliggjøre sin rolle i arbeidet for å få opp desentraliserte løsninger for millioner av mennesker i årene frem til 2030, sier Enge.
Ikke glem dialog med lokalsamfunn
- Vi har videre erfart at nasjonale myndighetene har et anstrengt forhold til sivilsamfunnsaktører som prøver å fremme behovene og klagene fra berørte lokalsamfunn. I en helhetlig energisatsing bør norske myndigheter legge vekt på å inkludere et bredt spekter av sivilsamfunnsaktører både som samtalepartnere i utvikling av energihandlingsplanene, og i dialogen med utbygger eller selskapene, avslutter Enge.