Denne problematikken sto i fokus da den amerikanske professoren Joan Rose mottok bransjens mest prestisjetunge utmerkelse under World Water Week i Stockholm tidligere i høst. Prisen mottok hun for sitt utrettelige arbeid og engasjement for global folkehelse og vannkvalitet. Den anerkjente mikrobiologen roper varsku. Under konferansens åpningsseremoni, hevdet Rose at det mest prekære problemet knyttet til vann i vår tid, er forurensningen av våre vannkilder. For mer enn 1,8 milliarder mennesker drikker skitten vann hver dag.  Og skitten drikkevann vil ta liv av 1000 barn i dag, og 1000 nye barn i morgen.

Forurensningen forverres

FNs miljøprogram sin ferskeste statistikk ser ut til å bekrefte bekymringen. Ifølge deres rapport, som ble publisert i august i år, står flere hundre millioner mennesker i fare for å bli smittet av kolera og sykdomsfremkallende mikroorganismer, såkalte patogener, som finnes i elver, innsjøer og drikkevann.

Vannforurensningen i Asia, Afrika og Latin-Amerika forverres stadig. I over halvparten av alle elvene som strekker seg over de tre kontinentene har man nå funnet patogener. Siden 1990-tallet har forurensningen foregått i et økende tempo. Denne hurtige veksten og utviklingen i økonomi, befolkningtall og jordbruk får skylden for denne utviklingen. Disse faktorene har bidratt til at stadig større mengder kloakk og sprøytemidler renner ut i elver og innsjøer. Utviklingen skjer i en slik hastighet at regionale løsninger og infrastruktur ikke holder tritt. Når næringskjeden infiseres får det videre ringvirkninger. Arter dør og verdensøkonomien – som er stadig mer vannkrevende- svekkes.

Matsikkerheten trues

Regulering av miljøgifter i landbruket er mindre formelle og restriktive sammenlignet med de krav som industrien må forholde seg til. Dette fører til at plantevernmidler og kunstgjødsel kan nærmest ubemerket kan renne ut i elvene. På grunn av manglende krav og insentiver til å begrense denne forurensningen, lider spesielt landene nedstrøms.

I de mest forurensede områdene trues også matsikkerheten som følge av forurensningen. OECD forventer at etterspørselen etter mat vil øke med omlag 70 prosent innen 2050, samtidig som etterspørselen etter vann vil øke med 55 prosent. Disse prognosene i kombinasjon med klimaendringer og sviktende avlinger skaper naturligvis bekymring.

Delt ansvar

For å løse den utfordrende situasjonen må det investeres, reguleres og prioriteres. Manglende økonomiske sanksjoner gjør at industri oppstrøms har få insentiver til å gjennomføre økonomisk krevende tiltak for å forhindre at kjemikalier og kloakk renner ut i elvene. Å finne en løsning på spillvann blir derfor ansett som et avgjørende tiltak for å begrense forurensningen. Ansvaret må fordeles mellom statlige institusjoner og selskaper. Reguleringer må lovfestes, og det må stilles strengere krav til dokumentasjon og overvåking av utslipp. 

Dietrich Borchardt vektlegger selskapenes rolle. Borchardt, som er forfatter av den nevnte FN-rapporten, sier at det i fremtiden vil bli stadig vanskeligere for selskaper å selge produkter på verdensmarkedet, dersom produksjonen er kjent for å være miljøskadelig. Det vil derfor være økonomisk – og miljømessig mer bærekraftig å forurense mindre.